Ecuadors historie er mangslungen og dramatisk. Den er tilstedeværende over hele landet i form av museer, minnesmerker, gatenavn og andre ting. For den som ønsker å forstå landet Ecuador er historien en nøkkel som åpner mange porter.
Som mange andre latin-amerikanske land gjennomgår historien om Ecuador disse typiske fasene
- De første bosettingene
- Framveksten av kulturer
- Møte med de spanske erobrerne (conquistadorene)
- Spansk koloni
- Frigjøring fra Spania
- Republikk med varierende innslag av militærstyre
- Ett overveiende eksportprodukt
- Økt demokratisering fra 1980-tallet
De første ecuadorianere – den tidlige epoken i Ecuadors historie
Man er slett ikke helt sikre her. Men de fleste historikere og arkeologer mener av Amerika ble befolket ved at mennesker vandret over det isbelagte Beringstredet i nord for omtrent 13 000 år siden. Og da er det et spørsmål hvor lang tid det tok før de flyttet seg så langt sørover som til Ecuador.
Derfor står det gjerne i historiebøkene at Ecuador har vært befolket i minst 10 000 år, uten at man vet sikkert om det har vært folk her før det. Da snakker vi om steinalderen. Antakelig jaktet de på mammuter og andre forhistoriske dyr, men det vet vi heller ikke helt sikkert.
Men vi vet at det bodde folk på Santa Helena – halvøya. Her holdt Las vegas- kulturen til fra rundt år 8 000 til år 4 600 før vår tidsregning. Så bare forsvant de uten at vi vet hvorfor. Det tok ifølge arkeologene mer enn 1 000 år før det igjen kan spores menneskelig aktivitet på halvøya. Men mens de var der, drev lasvegianerne mest med jordbruk og fiske.
På museet Amantes de Sumpa kan du få en rask innføring i Las Vegas – kulturen. Det befinner seg ikke langt fra badebyen Salinas, og bør derfor oppsøkes hvis du tar en tur dit for en dukkert i Stillehavet. Det har fått navnet som betyr De elskende i Sumpa på norsk på grunn av en utgravning hvor to unge mennesker er begravet i en stilling der de tydelig omfavner hverandre.
Etter Las Vegas-kulturen kom Valdivia-kulturen. Vi regner med at den holdt til i det samme området fra omkring 3 500 før vår tidsregning. Den er særlig kjent for å være den første som tok i bruk pottemakerkunsten, og laget ting med keramikk i Sør-Amerika.
Etter disse har det vært mange kulturer og små kongedømmer rundt om i Ecuador, både ved kysten, i fjellene og i regnskogområdene. Du kan få innsikt i utbredelsen av disse og de enkelte kulturers særtrekk ved å besøke lokale museer og utgravninger. Det beste stedet for å få en fullstendig oversikt er det imponerende nasjonalmuseet i Quito. Der har hver av disse store kulturene fra sine respektive tidsperioder sin egen seksjon.
Inkaene kommer
Mens folk stort sett levde i fordragelighet, kanskje med litt knuffing mellom naboer, var det en stormakt i emning lenger sør.
Fra 1400-tallet ekspanderte et lite krigerfolk fra Cuzco i dagens Peru. De underla seg stadig større områder, og de spredte seg i alle retninger.
Nå var de på vei nordover. Hele høylandet ble underlagt stormakten fra sør. De var høflige nok til å spørre om de lokale stammene ville underlegge seg frivillig først. I motsatt fall ble det blodbad. Det ble det også hvis noen forsøkte seg på opprør, som ved Yahuarcocha – «den blodige innsjøen».
Det best bevarte stedet fra inka-perioden i Ecuador er Ingapirca sør i landet. Det kan nås på en dagstur fra byen Cuenca. Byggverkene er interessante blant annet fordi de med sine trapeskonstruksjoner var spesielt egnet til å motstå jordskjelv, som det jo er den del av i disse områdene.
Imidlertid ble inkariket så stort etter hvert at en viss maktfordeling måtte til. Inkaens to sønner holdt til i hver sin del av riket. Atahualpa i Quito i nord, og Huascar i Cuzco i sør. Snart begynte rivaliseringen om hvem som var den overordnede herskeren. Det resulterte i en blodig borgerkrig som Atahualpa til slutt vant.
Den spanske erobringen av Ecuador
Et dramatisk begivenhet i Ecuadors historie, var conquistadorenes ankomst. Det var i 1534 knappe 40 år siden Colombus hadde oppdaget kontinentet. Spanjolene hadde allerede underlagt seg Karibia og Mexico. Men de tørstet etter mer. De conquistadorene som kom litt for sent til Mexico dro videre sørover etter mer land til den spanske kongen, og gull til seg selv.
De bar navn som Pizzaro og Benalcazar. De hadde også en prest med på laget som skulle se til at alt gikk riktig for seg. Frelse av «de ville» var tross alt det overordnede, formelle formålet. Gull og landområder var bare noe som fulgte på kjøpet.
De var ankommet allerede mens borgerkrigen raste. Nå var de rede til å ta over. Spanjolene lokket den seirende keiser Atahualpa i en felle. Deretter ble det krevd løsepenger. Det skulle være ikke mindre enn et rom fylt med gull. Inkaene klarer å innfri dette etter å ha trålet landet etter dette metallet som hadde så stor verdi for de spanske inntrengerne. Men spanjolene holdt ikke ord, og henrettet keiseren like fullt.
Det er mange som spør hvordan den fåtallige styrken med conquistadorer i løpet av så kort tid beseiret den store og krigsvante inka-arméen. Noen av svarene ligger i våpenteknologi, taktisk overlegenhet og rett og slett psykologi. Nå var det også mange av de lokale stammene som så seg godt tjent med å bli kvitt inkaene, og derfor hjalp spanjolene et godt stykke på veien.
En av Atahualpas generaler holdt stand en god stund. Han het Rumiñahui. Det er også ham som i dag erindres som helten i dramaet. Han har fått navnet sitt udødeliggjort i form av en 4 721 meter høy vulkan nord for Quito. Dessverre tapte han, men han rakk å brenne ned Quito før spanjolene kom. Dermed fikk de ikke benyttet seg av fasilitetene der. Det betyr også at det ikke er mye å se fra den førkoloniale epoken i byen, slik det for eksempel er i Cuzco, Peru, hvor mange konstruksjoner fra inkarikets tid fortsatt er intakt.
Spansk kolonistyre – en heller trist affære i Ecuadors historie
Ikke før hadde spanjolene inntatt Quito, så begynte de å bygge kirker der. Quitos gamleby regnes som den best bevarte i hele Sør-Amerika.
For de som allerede bodde i landet, betydde dette dårlige tider. Gamle guder måtte hives på skraphaugen. Noen festdager ble beholdt, men da med referanse til en relevant katolsk skytshelgen. Noen av seremoniene har fått en renessanse i nyere tid, som feiringen av Inti Raimi (midtsommer). Befinner du deg i landet i slutten av juni, er det mange seremonier som også er åpne for turister.
Men det verste var sykdommene som inntrengerne bar med seg. De opprinnelige søramerikanerne hadde ikke noe immunforsvar mot disse. Meslinger, kopper, tyfus og malaria fullførte jobben våpnene hadde begynt på.
Den fruktbare jorden ble rundelig delt ut til sine egne av spanskekongen. Store haciendaer vokste fram, og ble driftet ut fra et encomienda-system. Det innebar at de spanske eierne fikk noen indianske landsbyer til disposisjon, som måtte sende folk på pliktarbeid hos godseieren.
Systemet forandret seg lite med tiden. Helt fram til et stykke ut på 1900-tallet fantes det livegne på haciendaene. Det er godt beskrevet i Ecuadors mest kjente litterære verk; Huasipungo (1934) av Jorge Icaza. Hovedbygningene på haciendaene er i dag ofte omgjort til turisthoteller, som hacienda Guachalá i Cayambe. Mange av dem er svært populære, og kan fremdeles gi en historisk sus.
Opphør av kolonistyre
Området som Ecuador befinner seg på i dag lå under visekongedømmet Quito i kolonitiden. Men det ble stadig mer misnøye med å være styrt fra et sted langt hjemmefra. Kongen delte ut de fremste embetene til spanjoler. Kreolene, det kalte de personer med spanske aner som selv ikke var født i Spania, likte ikke det.
Etter at Napoleon invaderte Spania i 1808, fikk de amerikanske koloniene klare seg selv. Det fikk de smaken på. Da spanjolene vil ta over igjen, fikk de problemer. I løpet av 1820-årene hadde de mistet så godt som alle koloniene på kontinentet.
I Ecuador minnes man slaget ved Pichincha, den store vulkanen like ved Quito, som det avgjørende øyeblikket. Det markeres 24. mai hvert år. I Guayaquil fant møtet mellom Sør-Amerikas store befriere, Simon Bolivar og Jose de san Martin, sted. Et stort minnesmerke er reist ved El Malecon (byens elvepromenade).
Den første tiden etter frigjøringen fra Spania ble Ecuador styrt sammen med Colombia i et stor-Colombia. Fra 1830 ble landet en egen nasjon.
Det ble imidlertid bråk da de skulle bestemme hva landet skulle hete. De som bodde i Quito, mente det burde beholde dette navnet som hele området gikk under i kolonitida. Folket ved kysten som i byen Guayaquil, og de sørlige regionene av Andesfjellene (Cuenca), var ikke enige. Så kom navnet Ecuador som er kompromiss de fleste endte opp med å godta.
Noen tiår før var det nemlig en vitenskapelig ekspedisjon som hadde foretatt oppmåling av ekvator-linjen her. Navnet equator var dermed noe som ga spiren til en viss nasjonal-følelse. Turistkomplekset Mitad del mundo – midten av verden – er reist til minne om dette. Det er et sted de fleste turister besøker i løpet av sin Ecuador-tur.
Men for folk flest betydde ikke frigjøringen så mye mer frihet. Det betydde nok mest for de fra før privilegerte kreolene og handelsmennene som ble kvitt avgiftene fra spanskekongen. Urfolk og andre måtte fortsatt slite på haciendaene. Den endelige opphevingen av slaveriet måtte også vente enda noen år.
Republikkens første år
Maktkamper mellom ulike grupper og regional fraksjonisme preget republikkens første år. Nabolandene holdt et øye med situasjonen og var rede til å gripe inn og underlegge seg området. Det hele kalte på «en sterk mann» til å ordne opp, en såkalt caudillo etter latin-amerikansk tradisjon.
Han kom, og navnet hans var Gabriel Garcia Moreno. Han «hersket» over landet fra 1860 til 1875, da han ble drept av sine fiender. El Garcianismo er denne perioden blitt kalt i etterkant. Gabriel Garcia Moreno var strengt katolsk, uforsonlig overfor sine fiender og selvfølgelig svært autoritær.
Etter å ha ryddet en del konkurrenter av banen, styrte han det meste selv. Når han fremdeles har et greit ettermæle, er det på grunn av de mange byggverkene han reiste og forsvaret av landets grenser. Han var også en sterk forsvarer av katolisismen, og har en stor stjerne i de kretser.
Den store kirken i Quito, Basilica de Voto Nacional, og observatoriet i Alameda-parken ble påbegynt under hans styre.
Men selvfølgelig hadde han fiender. Han ble myrdet på terrassen til presidentpalasset, hvorfra han falt ned på gaten som i dag bærer hans navn. Det var min penn som drepte ham, skrøt skribenten og kritikeren Juan Montalvo. Selv om Garcia Moreno vitterlig døde for sverdet.
Liberalisme og jernbane
Det neste betydelige steget for republikken var da Eloy Alfaro tok makten med våpen i hånd i 1895. Senere ble han også valgt til president på vanlig måte. Han har et relativt godt ettermæle da han klarte å oppnå en avslutning på en svært autoritær og konservativ periode.
Han gjennomførte også et fullstendig brudd mellom stat og kirke, reformerte utdanningssystemet og legaliserte skillsmisse.
Men best husket er han kanskje for byggingen av jernbanen mellom Guayaquil og Quito. Det var nemlig ikke så lett å legge skinnene fra kysten og opp til 2800 meters høyde. Det var mange liv som gikk tapt under byggingen, men til slutt sto den ferdig.
Lenge var det den beste måten å bevege seg rundt i landet. Men på 1980-tallet måtte den gi tapt for det stadig bedre veinettet og busselskapene. I dag er det gamle toget og skinnestrekningene restaurert for turist-formål.
Også Eloy Alfaro fikk et voldelig endelikt. Han ble satt i fengsel av sine fiender. En rasende mobb tok seg inn i fengslet og drepte ham. Hvorpå de slepte liket rundt i gatene før de brente det i El Ejido-parken, som fremdeles er et sentralt landemerke i Quito.
Kakao, bananer og olje
Produksjon, spesielt med tanke på eksport, fokuseres gjerne på et produkt i latinamerikanske land. I Ecuador var det først kakao. Drikken var blitt svært populær i Europa, og Ecuador hadde det som skulle til for å få planten til å trives.
Det ga grobunn for økonomisk vekst, og kakaobaronene tøt fram. Særlig i Guayaquil er det fortsatt mange familier som skylder sin velstand til forfedre som gjorde det bra i denne epoken. Gran Cacao var betegnelsen på slike oppkomlinger. De praktfulle mausolene som kan ses på kirkegården i Guayaquil i dag, vitner om dette. Mange ble utferdiget av utenlandske kunstnere.
Første verdenskrig, insekter og sykdommer som rammet avlingene satte en stopper for det store kakao-eventyret. Men det produseres fremdeles sjokolade, og enkelte produsenter jobber med å lansere egne sjokolademerker. Blant annet Pacari har hatt en viss suksess. Det er mulig å besøke flere kakaoplantasjer rundt omkring i landet og lære om prosessen.
Men på starten av femtitallet skjedde det samme med bananproduksjonen i Mellom-Amerika. Det ga en åpning for Ecuador, hvor forholdene lå til rette for dyrking av den gule frukten. Det multinasjonale selskapet United Fruit Co slo seg ned i landet. Det drev imidlertid side om side med lokale produsenter, og blandet seg ikke inn i lokal politikk og forhold som det var blitt kritisert for i Mellom-Amerika.
I dag er Ecuador fortsatt verdens største eksportør av bananer, blant annet til Norge. Særlig provinsen Los Rios er kjent for dette. Her arrangeres også den store årlige banan-festen hvor blant annet La reina de bananas – banandronningen – kåres. Missekonkurranser er fremdeles ren vare i Ecuador.
Men produktet landet har basert økonomien sin på helt fra 1970-tallet, er olje som utvinnes i El Oriente, altså øst i landet. Der finner vi også begynnelsen på Amazonas-regnskogen. Avhengig av politiske strømninger har virksomheten vært på både utenlandske og innenlandske hender. De senere årene har produksjonen vært under kritikk av miljøvernforkjempere og urfolk.
Ti år med samme president – en bra eller dårlig periode i Ecuadors historie?
Siden Eloy Alfaro har landet hatt mange presidenter. Det har gjort både godt og dårlig for landet. Men for det meste er politikerstanden ikke så vel ansett. Et omfattende korrupt system i likhet med så godt som alle latin-amerikanske land sørger for det.
En problematisk økonomi og en galopperende inflasjon førte til en stor økonomisk krise i 2000. Over natten ble den nasjonale valutaen sucre byttet ut med amerikanske dollar. Folk som hadde sparepengene sine i sucre, opplevede stengte bankdører.
Men dollariseringen ble en permanent løsning. Man har senere ikke funnet god nok grunn til å gå tilbake til sin egen nasjonale valuta. De gamle sucre-sedlene er i dag samleobjekter man kan kjøpe på turistmarkeder.
Den ansvarlige presidenten fant det best å flytte til USA. Det var litt for mange som forlangte hodet hans på et fat.
Etter en periode med stadig utskifting av presidenter, og mangel på helhetlig og konsekvent politikk, dukket Rafael Correa opp i Ecuadors historie. Han var en karismatisk økonomiprofessor som særlig engasjerte seg mot Verdensbanken og Det Internasjonale Pengefondets rolle. Han mente de nyliberale tiltakene de tvang gjennom gjorde stor skade på de nasjonale økonomiene, med Argentina som skrekk-eksemplet.
Etter et kort gjestespill som finansminister, lanserte han seg selv som presidentkandidat i 2007. Med sin karisma, målt opp mot de andre kandidatene som vel alle hadde en del svin på skogen, kom Correa som en frisk pust. I annen valgomgang slo han med knapp margin motkandidaten og banankongen Alvaro Noboa. Senere ble han gjenvalgt i 2009 og 2013, altså sammenhengende ti år.
Det betydde ti år med en viss stabilitet, men også en del dramatiske begivenheter. Vi nevner:
- Nasjonalisering av oljeindustrien
- Brudd med Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet
- Oppsigelse av en militær baseavtale med USA (2009)
- Colombia gikk militært inn i Ecuador i forbindelse med forfølging av FARC-geriljaen
- Gode diplomatiske bånd til Venezuela og president Hugo Chavez
- En rekke påbegynte prosjekter innen helse, undervisning, veibygging og oljeraffinering
- En generell velstandsøkning fram til 2013
- Politisk asyl til Julian Assange i ambassaden i London
- Økonomiske problemer på grunn av fall i oljeprisen i 2015
- Store gjeldsopptak fra Kina med pant i framtidige oljeinntekter
- Jordskjelvet i april 2016
Den største innvendingen mot ham i hans lange periode, var den stadig mer autoritære lederstilen. Hver lørdag var det et prangende tv-show hvor han oppdaterte nasjonen. Der fikk også kritikerne passene sine grundig påskrevet. Han fikk samtidig en uvane med å saksøke motstandere og pressefolk for ærekrenkelser.
I ettertid har det blitt fart på en rekke rettssaker i forbindelse med bestikkelser som skal ha funnet sted under hans regime. Visepresidenten Jorge Glas sitter i fengsel og Correa selv er dømt til 8 år in absentia. Han mener fra sitt opphold i sin kones hjemland Belgia at det er en utelukkende politisk prosess.
Etterfølgeren Lenin Moreno sitter nå i president-stolen, hvor han tydelig har distansert seg for sin forgjenger.
Alt dette er bare et lite utsnitt av Ecuadors mangfoldige historie. Det er mye mer å hente ved å besøke museer og historiske steder i landet. Det er også mulig å skreddersy turer med historisk profil hos Vivaecuador Tour Operator.