En gang i tiden, for ikke så altfor lenge siden, hersket storgodseierne Los Hacenderos over store landområder og over folkene som bodde der. I dag baserer mange av arvingene deres seg på turisme fremfor kvegdrift. Få timers kjøretur fra Quito kan du for en rimelig penge innånde frisk luft i landlige omgivelser under adskillig behageligere omstendigheter enn storgodseierens tidligere huasipungos.
Et av disse godsene er Hacienda Guachalà ved Cayambe 70 kilometer nord for Quito. Den er nevnt i The Rough Guide to Ecuador og andre turistbøker og presenterer en eldgammel historie tilbake til 1580. Lederen for den franske eksepdisjonen som beregnet ecuadorlinjen på slutten av 1700-tallet, la Condamine, skal ha overnattet her. Det har også den berømte fjellklatreren og oppdageren Edward Whymper. Sistnevnte, hevdes det, oppdaget 11 nye arter insekter i haciendaens hage – før frokost!
Vi vet ikke om guidens medarbeidere besøkt stedet i egen person, men la det være sagt; Det er feil avmerket på såvel google maps som på vår GPS. Her må man spørre om veien når man kommer til Cayambe. Et greit alternativ til egen bil er å ta bussen til Cayambe og drosje videre til haciendaen.
Når man kommer fram blir man møtt av en portal av eucalyptustrær. Bak skimtes den hvite hovedbygningen.
Rommene er store og komfortable og frie for alt som minner om det 21. århundre, eller enndog siste halvdel av det 20. Det skal innrømmes, det er lenge siden jeg har overnattet et sted hvor de ikke har tv. Derimot skulle det være et fungerende wifi. Hvilket det ikke var. Stedets eier, en etterkommer av de store hacenderos, beklaget at den lokale senderen ikke fungerte. Han hadde klaget til selskapet, men ettersom de var de eneste kundene i området lå de ikke så høyt på prioriteringslista. (Hans bestefar ville nok visst å ta direktøren i ørene).
Haciendaen består av flere bygninger. En gang i tiden jobbet hundrevis av mennesker her. Den eneste virksomheten som er igjen er noen hester turistene kan få lov å ri på. Båsene hestene holdt til på i gamle dager er gjort om til gjesterom. Bås nummer 5 ble også brukt som lokalt fengsel hvor arbeidere som skyldte godset for mye penger ble holdt fanget og banket opp. Den føydale metoden med å holde på arbeidere ved å la de handle på kreditt som måtte arbeides inn, varte lenge i Ecuador. En liten kirke ble reist på eiendommen i 1936. Den var et samlingssted for lokalbefolkningen til ut i 1960-årene. Svarthvitt-fotografier på veggene forteller stedets historie. Tidlig på 1900-tallet feiret behattede indianere i ponchoer den lokale helgendagen San Pedro. Gamle bilder fra Quito er også i haciendaens eie.
For ellers å beskjeftige de besøkende har stedet et lite bibliotek med tilhørende biljardbord. En lang pils er selvsagt innen rekkevidde for prestasjonsøkning for oss utrenede. Og når vi snakker om prestasjoner… Som jeg kanskje har nevnt andre steder på dette nettstedet skal man ikke ha for høye forventninger til ecuadorianeres kokekunst. Men haciendaens kjøkkensjef har gått i lære på en fransk restaurant i Cayambe. Biffen i soppsaus og de hvitløksmarinerte rekene smakte adskillig bedre enn de gjør på de fleste restaurantene i hovedstaden Quito.
Stedets store forse er utvilsomt måten de har klart å kombinere naturlige omgivelser og rustikt miljø med moderne behov. Det oppvarmede svømmebassenget er plassert så diskret at det overhodet ikke bryter med helhetsfølelsen eller fjerner historiens sus. Man føler den århundrelange og stilsikre aristokratiske tradisjonen som ligger under. Her er det ingen oppkomlinger som spekulerer i rask foortjeneste.
Dog bemerkes det, at når regningen kommer, er det lagt til 12% moms og 10% service til oppgitt pris. I vårt tilfelle betydde det 73$ for en overnatting i dobbeltrom. Denne praksisen er ikke uvanlig på en del restauranter, men det er første gangen jeg har opplevd det på et overnattingssted (men altså ikke veldig dyrt).