Galàpagosøyene

Et helt spesielt dyreliv som gir inntrykk av en verden uberørt av menneskehender og menneskeføtter, et øyparadis av de sjeldne og som faktisk fremdeles kan vise til bærekraftig turisme. Dette er Galápagosøyene.

Et besøk til Ecuador gjør at du kan benytte anledningen til endelig å oppleve Galápagosøyene. Eller vice versa.

Det rikholdige dyrelivet på Galápagosøyene

Øyene har vært utgangspunkt for tallrike naturprogrammer. Dyrelivet har på grunn av deres isolerte beliggenhet hatt en utvikling som avviker voldsomt fra mer landfaste omgivelser.

For de besøkende er det likevel nærheten som er så fascinerende. Det er intet annet sted i verden du kommer så innpå de ville dyrene som her. Årtusener med menneskelig fravær er grunnen til det.

Det er derfor småfuglene i full tillit spiser av hånden din, eller besøker deg på frokostbordet. Iguanene vil se nysgjerrig opp på deg når du vandrer langs de gylne strendene, mens små og store skilpadder strekker gjerne halsen til ære for fotografen.

Santa Cruz og Puerto Ayora

Det er kun fire av øyene som er bebodde, og Santa Cruz er den av dem med de fleste hotellene. Øya har mange spennende destinasjoner og er også et godt utgangspunkt for utflukter til de øvrige øyene.

Puerto Ayora er den største byen og hovedstaden på øyene. Her finner du forskningsstasjonen Charles Darwin som er åpen for besøk. En moderat spasertur gjennom øyas habitater bringer deg til Tortuga Bay hvor det ganske riktig er flust med skilpadder å se. Men også dovne iguaner og andre dyr er å se på i nærheten av denne idylliske stranda som er utpekt til en av verdens beste, blant annet av Tripadvisor.

Forskningsstasjonen Charles Darwin og ensomme George

Forskningsstasjonen er sentral i arbeidet med å bevare øyene og det spesielle dyrelivet slik det er. Samtidig bidrar de sterkt til generell opplysning om temaet og huser en rekke representanter for truede arter.

Menneskeinnførte arter som katter, hunder, øvrige husdyr og rotter og insekter som har fulgt med på lasset, er nemlig ikke bra for den skjøre økologiske balansen som er etablert på Galapagos.

Særlig har det gått utover de mange artene av landskilpadder. Eggene som før kunne ligge i fred til de klekket seg selv, har havnet på middagsmenyen til de nye innvandrerne. Stasjonen samler derfor inn eggene slik at de blir klekket i trygge omgivelser. Når skilpaddene har blitt så store at de kan klare seg selv, blir de tilbakeført til den øya hvor de hører hjemme.

En av forskningsstasjonens tidligere faste beboere var ensomme George. Denne kjempeskilpadden var den siste i akkurat sin art. Han hadde derfor en sterk symboleffekt den siste tiden han levde, og var definitivt fotografenes favoritt. Forskningsstasjonen prøvde å parre ham med andre hunner, men George var tydeligvis blitt for gammel for den slags. Han forlot denne verdenen etter å ha tilbrakt godt over hundre år her -uten arvinger.

Mens George og hans like har gått ut av historien, er det fortsatt andre kjempeskilpadder som sammen med stasjonens øvrige faste gjester som gjerne stiller opp på selfies med besøkende fra alle kanter av verden. Så er virile Diego som slett ikke har noen problemer med damene.

Ta et øy-cruise

Ferdselen mellom øyene foregår selvfølgelig på sjøveien. Et cruise er den beste måten å få med seg mest mulig av de enkelte øyenes særpreg. Hver av dem har sine særpreg og noe spesielt å by på.

Øyene som besøkes ved et cruise med Viva Ecuador Tour Operator inkluderer Española, San Cristobal, Floreana og Isabela. Flere turalternativer er under utarbeidelse.

Underveis blir det da også rikelig med anledning til å bade, dykke eller snorkle. Galapagos er nemlig også et eventyr under vann.

Det norske immigrasjonseventyret på Galápagos

Ikke mange er klar over at det var en norsk emigrasjonsbølge til Galapagosøyene i 1920 og 1930-årene. De da nesten ubebodde øyene fikk mye oppmerksomhet som et sted med muligheter.

Flere skip reiste over med nybyggere. De samlet seg helst på øya Floreana, hvor de drev med jordbruk. Det ble til og med anlagt en fiskehermetikk-fabrikk her.

Men avstanden fra fastlandet var et problem, og interessen for et liv på øyene ebbet ut. Imidlertid er det fremdeles etterkommere etter nordmennene som bor på øyene, som Kastdalen-familien og flere.

Hele denne utrolige historien kan leses i Stein Hoffs bok Drømmen om Galapagos (1979). Den er tilgjengelig på biblioteket, samt i en fri engelsk versjon som er lagt ut på nettet her.

Les også

Andre ting som er skrevet om Galápagos på disse sider: