El Retiro-parken i Quito

Søndagens utflukt med jernbane til naturområdet Boliche i Cotopaxi måtte avlyses. Alle billettene var reservert, hovedsakelig til en gruppe japanske turister.

I stedet benyttet vi anledningen i det fine morgenværet til en tur i parken El Retiro, ettersom vi nå først befant oss i den sydlige delen av Quito.

Quito syd er for øvrig den delen av byen de mindre bemidlede bor. På Panecillotoppen står statuen av jomfruen og skuer ned på Casco Antiguo, gamlebyen. Fra El Retiro ser vi bare baksiden. Som det er blitt sagt; ”Jomfruen vender ryggen til de fattige”.

For å komme dit kan man ta trollyebussen, el trole, til estación Sur. Over gaten og bak det store kjøpesenteret CC El Recreo ligger denne grønne oasen.

Det er en stor park,  kanskje like svær som Carolinaparken med den mer gunstige beliggenheten lenger nord i byen. Quiteñerne er flittige til å bruke parkene sine, særlig i helgene. Vi møtte mange ivrige morgenjoggere og hundeluftere på passearen. Noen utøvde ballspill og det var en sykkelcrossbane for unge spenningssøkere. Ved utkanten av parken drønnet en bass hvortil det ble utøvd dansende morgengymnastikk.

Beklageligvis er ikke El Retiro like velholdt som parkene lenger nord. Trær og andre vekster virker litt mer tilfeldig plassert, noe som i for seg kan være mer sjarmerende enn den symmetrisk korrekte Carolinaparken. Sjarmerende er derimot ikke de taggede bygningene og kunstneriske installasjonene vi så på vår vei.

Gjennom parken går en dyp kløft hvor det ligger en liten elv. Det er nok ikke det friskeste vannet som renner der. Enkelte steder flyter det søppel. Med et skarpt øye eller friske linser kan det skues ei feit rotte som inspiserer området ved bredden. Av Ecuadors rike dyreliv er ikke denne karen det mest tiltalende eksemplaret.

Bortsett fra disse siste observasjonene likte vi oss godt i parken. En oppryddingsaksjon ville vært på sin plass. Men det er vel et spørsmål om det kan prioriteres i et fattig land og i et område med få turister..