I 1988 ventet en ti år gammel pike på å bli hentet av storebrødrene sine i Quito. De dukket aldri opp. Og foreldrene hadde dratt til sjøen denne helgen.
I ettertid vet man at Santiago og Andres Restrepo, 14 og 17 år gamle, var blitt innbragt av politiet, torturert og sannsynligvis dumpet i Yambo-innsjøen et stykke utenfor byen.
23 år senere har den lille piken, Maria Fernanda Restrepo, laget en dokumentarfilm om denne episoden og familiens kamp for avklaring. Den blir vist for fulle hus over hele Ecuador. Tittelen Con mi corazon en Yambo (mitt hjerte ligger i Yambo) henspiller på alle årene med uvisshet, om de to brødrene som aldri er funnet etter mange søk og bildet av faren som vemodig kikker ut over dette vakre naturlandskapet mange år etter.
I 3 år ble familien holdt i uvisshet om hvorvidt sønnene var i live. Alle telefonsamtaler med politi og myndigheter er blitt bevart og avspilles i filmen. Vi hører en politikvinne gang på gang beroliger moren. Hun besvarer den fortvilte kvinnen med at de har det bra, og at dette må behandles med diskresjon. Det betyr at hun ikke må snakke med pressen om dette.
Først i 1991 kommer historien fram. En politimann som har jobbet i politiets etteretning SIC-10 «hoppet av» og redegjorde for hva som foregikk i etaten. I dag lever han vissstnok i London under et vitnebeskyttelsprogram.
Det ble gjort en oppvask med etaten etter dette og en del politifolk fikk lettere straffer. En av de overordnete i etaten finner vi igjen senere i filmen, da som en etablert predikant med egen menighet. Men mye er uavklart. Hva skjedde egentlig med de to mindreårige brødrene? Hvem utførte udåden? Kan det være sant at de ble dumpet i Yambo når så mange forsøk på å finne restene ikke har gitt resultater? Hva med myndighetenes og den aktuelle president Leon Febres Corderos ansvar?
Familien har til nå ikke gitt opp sin kamp for offentlig ansvarliggjøring. Hver onsdag møtte de Plaza de independencia foran presidentpalasset med bilder av sine to forsvunne sønner. Til slutt ble de jaget vekk.
Fernanda Estrepes har fulgt alle trådere og vi ser nærgående konfrontasjoner med flere av hovedpersonene i denne filmen. Politifolk, byråkrater og politikere settes til veggs. Hun har retten på sin side og supplerer med intelligent filming og klipping som setter hovedpersonene i et særdeles slett lys.
Historien har heller ikke vært nådig mot president Luis Febrero Corderos regime (1984-1988). Det ble begått flere brudd på menneskerettighetene og man beveget seg i diktaturets randsoner. Men med Pinochets terrorvelde i Chile og Generalenes brutale styre i Argentina ble det lite oppmerksomhet på lille Ecuador. Det kom som sagt en oppvask i 1991 og etterhvert en nedlegging av SIC. Men de medvirkende ble med videre i nasjonens styre og stell i andre stillinger. Derfor var mange ikke særlig interessert i at for mange detaljer kom fram fra denne perioden. Febrero Cordero selv ble valgt til Guayaquils borgermester etter at han gikk av som president. I denne posisjonen gjorde han en svært god jobb og høstet et godt ettermæle. I 2007 døde han av kreft.
I 2008 ble det opprettet en «sannhetskommisjon» av nåværende president Correa med sikte på å få belyst alt som skjedde i denne perioden. Men dette er vanskelig ettersom flere mektige familier kan være involvert. Offentlighetens søkelys rettes også mot politiet, om det fortsatt er tendenser der som burde vært utryddet.
Men det er tydeligvis intet som kan få familien Estrepes til å tie. Det er å håpe at norske kinodistributører kjenner sin besøkelsestid og får fatt i denne filmen. Den forteller en gripende historie og gir innblikk i diktaturets og fortielsens mekanismer. Den er også meget godt laget.