Quito befinner seg til tross for sin høye beliggenhet i en dal, 25 kilometer lang og 5 kilometer bred.
På langs av denne dalen sørger den elektriske trolleybussen, El Trole, for å bringe innbyggerne fram og tilbake til arbeid, fornøyelser eller hvilket ærend de nå måtte ha. Sammen med sine søskenlinjer, La Ecovia og El Metro dekker den de fleste bestemmelssteder.
For det var slik at i 1990 passerte hovestaden 1 million, i hovedsak katolske, sjeler. Kollektivtilbudet besto av tusenvis av små dieselbusser som kjørte på kryss og tvers og mørkla byen med eksos. Et moderne tunnelbanesystem ble den gangen avvist ettersom bygningene i det historiske sentrum, av UNESCO erklært som verdensarv, ble funnet litt for skrøpelige. Men i 1995 var den første elektriske bussen, eller egentlig hybrid ettersom den har en dieselmotor i reserve, klar til avgang. Folket jublet og borgermesteren var ikke sen om å tilskrive seg sin del av æren. Revet med av en bølge av velvilje ble han valgt til landets president i 1998. Hvilket dessverre ikke gikk så bra. men det kan vi skrive om en annen gang.
Det er rimelig å forflytte seg med trolleybussen. 0,25 dollar koster enkeltbilletten. Det er også rimelig sosialt, ettersom det alltid er plass til en til. Man bør helst ikke ha skrekk for nærkontakt. Det er vanskelig til å begynne med, men etterhvert tillærer man seg den behendighet som skal til for å presse seg inn i en tilsynelatende stappfull vogn, og også hvordan man klarer å manøvrere seg til utgangen når man skal av, uten å skade noen.
Dessverre finnes det også noen mørke personligheter blant de reisende som ser sitt snitt til å bemektige seg annen manns eiendom. Således har jeg ofret 3 mobiltelefoner før jeg tilegnet meg det årvåkne og påpasselige uttrykket man skal ha for at disse umoralske vesenene finner seg andre byttedyr.
Det har i en tid vært en større aksjon mot sextrakkasering på bussene. Plakater, reportasjer og informasjonsfilmer på fjernsyn forteller om kvinner som blir utsatt for «uønsket oppmerksomhet» under reisen. Så tett som man står kan man spørre seg selv på hvilken måte det skulle være mulig å unngå noe slikt. Men sannsyneligvis er kampanjen først og fremst mot de som måtte overtydeliggjøre dette.
Tigging er egentlig ikke noe problem. Men mange blinde går fra buss til buss med koppen sin. De stiger på og holder en kort innledning om seg selv og sin forsørgerbyrde for medpassasjerende. Så slår de på en musikkspiller og tar en sang mens de vandrer gjennom de tettpakkede gangene. De er ikke til sjenanse for noen, bortsett fra at de som Skaperen har fratatt synsevnen har han ikke nødvendigvis kompensert med en vakker sangstemme.
Men kanskje blir disse idylliske turene med trolleybussen snart historie. Byens ledelse har nemlig vært i Madrid for å studere undergrunnsbanene der og gjenopplivet ideen om et tilsvarende system i Quito. Planene for det er så konkrete som 2015.