Det er mange fordeler med å bo sentralt i Quito, men når antallet husstandsmedlemmer fordobles kan det være tid for å se etter noe annet.
Som andre storbyer har Quito ekspandert voldsomt de siste 20 årene. Ettersom det ligger på en slette omringet av fjell skjer utvidelsen utelukkende nordover eller sørover. Det fattige slår seg ned i sør, mens de bemidlede holder seg helst nord for sentrum. Men hvis man vil ha hus og hage må man ytterligere et stykke. Det er mange områder under utbygging i pendleravstand fra Quito.
Det største av disse er i cantonen Rumiñahui, også kjent som Valle de los Chillos. «Valle» betyr dal. Tidligere var dette jordbruksområder. Valle de los Chillos var Quitos kornkammer. Beliggende 300 meter lavere enn Quito er det også varmere her. Mens det i Quito kan være ganske surt i perioder, holder dalen fin norsk sommertemperatur. Og det må jo en norsk klimaflyktning sette pris på.
Så i flere måneder hadde vi ukentlige ekskursjoner ut i dalen hvor vi så på boliger. Valle de los Chillos følger riksvei 35, også kalt Autopista Rumiñahui, i flere mil. Boligfeltene er organisert innenfor skjermede områder og alltid med døgnkontinuerlig vakttjeneste. Boligene følger et gjennomgående mønster. Det er relativt liten grunnflate, ca 50 kvadratmeter, med to eller tre etasjer. De kan være sammenvokst som rekkehus eller frittstående med litt luft i mellom. Organisasjonene (omtrent som borettslag eller sameie på norsk) har fellesarealer, lekeplasser, idrettsplasser hvor det kan spilles fotball eller liknende og ofte et svømmebasseng. Prisnivået varierer fra $ 70 000 til $ 150 000.
Men man skal være forsiktig når man kjøper. Mange utbyggere i Ecuador går konkurs mens de holder på. Innskuddene de forlanger fra kjøpere benyttes ofte til helt andre formål enn til utbyggingen av det aktuelle prosjektet. Andre har ikke innhentet nødvendige tillatelser fra bygningsmyndighetene før de setter i gang. Lovgivningen på disse områder er skjerpet i det siste, men vi kan se mange forlatte halvferdige byggverk rundt omkring i landet. Så en av føringene var at vi ville se et ferdigstilt og helst innbodd hus med det meste på plass, før vi diskuterte pris.
For min del var jeg opptatt av at vi måtte ha en terrasse. Et sted hvor jeg kan sitte om kveldene og se på stjernene mens jeg tenker. Med et glass. Dette viste seg å ekskludere mange muligheter. Ecuadorianerne, (eller i det minste de som bygger husene deres) har tydeligvis ikke det samme behovet som vinterfrosne nordmenn for å sitte utendørs. Når andre sterke krefter gikk inn for at det også måtte være en hageflekk ble mulighetene ytterligere redusert. Der det var terrasse, fantes det som regel ingen hage, og omvendt. Svømmebasseng som jeg ikke så hensikten med, var det imidlertid overalt. I de overopphetede lavlandsprovinsene har de absolutt en funksjon, men her lukter det mest «status».
Boligjakten tok altså flere måneder, men i mellomtiden har vi også blitt kjent med dalen. Vi kjenner de ulike distriktene og sentraene; Conocoto, Armenia, Selva Alegre og Sangolqui. Det er parker og skogsterreng, det er restauranter som selger cuy og hornado mye rimeligere og mye bedre enn du får det i Quito. Så lysten på Valle de los Chillos har ikke avtatt.
Og vi har funnet huset i dalen, Mer om det siden.