Med dollar som sterk, nasjonal valuta og høy beskatning av en rekke varer, lokkes ecuadorianere over grensen for billige kjøp. Etter at Colombia devaluerte sin peso i sommer, har det eksplodert.
Ruta går til grensepasseringen ved Tulcan i det nordlige Ecuador og videre til byen Ipiales på den andre siden. Hver helg fylles byens kjøpesentre med handlegale ecuadorianere. De søker, i Ecuador høyt beskattede, elektroniske produkter som mobiltelefoner, tablets, laptopper og fjernsyn. Her kan det spares hundrevis av dollar. Også bildeler er attraktivt. Du kjører over grensen og skifter batteri, filtre eller dekk. Klær er også betydelig billigere enn i Ecuador. Og sprit forstås.
Så en langhelg i begynnelsen av oktober tok vi turen.
For en flere timer lang kjøretur er det en god ting å starte tidlig. Veien ut av Quito, forbi flyplassen og pilegrimskirken i Quininde gikk greit. Så var det en liten rast i Cayambe for å smake på deres berømte bizcochos, et type bakverk. Fra Cayambe la vi ut på riksveien. Og det skal sies, motorveiene i Ecuador holder god kvalitet og er kanskje et av president Correas beste kort i neste valg, hvis han stiller.Tre kjørefelt i hver retning sørger for fin trafikkflyt, selv i en utfartshelg.
Ved Ibarra var det tid for en friluftslunsj med medbrakt mat. Den ble spist ved bredden av Yahuarcocha, «den blodige innsjøen»,etter en massakre som fant sted der for rundt 500 år siden.
Langs hele veien er det satt opp store postere, myntet på colombiafarerne, som anbefaler folk å kjøpe ecuadorianske produkter. Dette er myndighetenes desperate forsøk på å formidle dårlig samvittighet for ikke å støtte det nasjonale næringslivet. Det har liten effekt.
Ved Tulcan begynte køen. Klokka var rundt halv fem. Sneglingen fram til grenseovergangen tok en times tid, men uten problemer av noe slag. Pass blir ikke kontrollert mellom de to landene.
I Ipiales på den andre siden tok det tid å orientere seg. Ved kjøpesenteret ville de ikke slippe oss inn på parkeringsplassen som var stappfull. Vi ble anbefalt å finne et hotell og komme tilbake tidlig neste morgen.
Men den som vil ha et sted å sove i Ipiales en dag som denne, må være føre var. Ikke så mye som et bøttekott var å oppdrive. Etter halvannens times leting og et inntak av colombiansk pizza, gikk turen tilbake til ecuadoriansk jord for å finne overnatting i Tulcan.
Også i Tulcan var hotellene mer enn fulle denne dagen. Etter å ha laget stadig større sirkler ut fra byens sentrum forsonet vi oss med et loppehotell som ellers frekventeres av de selgere som kommer inn til byen med frukt og grønt. Søvnen overvant snart skepsisen mot å rulle seg inn i de velbrukte laknene.
Tidlig neste morgen, etter ha kvalitetssikret kroppen for insektbitt og uten morgendusj, (det var ikke vann på hotellet), gikk turen på ny over grensen. Denne gangen gikk det lett. Vi fant et sted å parkere bilen, lokaliserte kjøpesenteret og andre forretninger, alle hadde priser såvel i amerikanske dollar som colombianske pesos, og minibankene fungerte utmerket.
Mitt kupp var en ny Hewley and Packard laptop. Jeg var i desperat behov for en maskin med større skjerm ettersom den gamle ble stadig mindre i takt med synet mitt. Tre solide køer måtte gjennomføres før kjøpet var i havn. En for å betale, en for å hente varen og ytterligere en for å sjekke at den virket. Men et raskt søk viste at det var en besparelse på 150 dollar sammenliknet med om jeg hadde kjøpt den i Ecuador. Og det veide mer enn nok opp for kostnadene med turen.
Turen tilbake over grensen gikk fint. Tollkontrollørene tar bare en rask kikk på bagasjen gjennom ruta. Er det ikke betydelige mengder stablet opp, vinker de bilen videre.
Etter å ha vært på harrytur til Colombia, må jeg ha lov til å kalle meg nasjonalisert. Mer ecuadoriansk blir man ikke…