Det har aldri vært mangel på spisesteder i Quito eller i Ecuador for øvrig, hverken innendørs eller utendørs. De vanlige lunsjrestaurantene åpner dørene sine til faste tider for lokale arbeidsfolk. Ved mørkets frembrudd og arbeidsdagens slutt dukker gatekjøkkenene opp, for eksempel en grill med grillspyd og annen lettlaget hurtigmat som man kan hive i seg på vei hjem.
Food trucks
For få år siden dukket det opp food trucks. Altså en vogn som kan fraktes rundt, med et åpent kjøkken og en serveringsluke. Så da hadde man, vips, sitt eget lokale som kunne plasseres akkurat der det fantes flest sultne mennesker. Det kunne også med en medbrakt vanntank inkludere en viss hygiene. Noen stoler og et par bord plassert utenfor der vognen var stasjonert gjorde det trivelig. Tematisk kunne man spesialisere seg på hamburgere, pølser, kebab, kylling eller sjømat.
Men etterhvert ble de brysomme for en del. De faste etablissementene klaget sin nød over at de parkerte rett utenfor døra deres og stjal kundene. Noen steder var de også til hinder for ferdselen. Og selvfølgelig ble det konflikter vogneierne seg imellom.
Dette førte til at Quitos myndigheter iverksatte regulering av driften for denne typen spisesteder. De anga et begrenset antall lokasjoner for plassering av vognene og krevde en månedlig lisensavgift på 500 dollar.
Det viste seg at dette gjorde forretningmodellen betydelig mindre attraktiv. Stedene de fikk anvist fra kommunen var ikke gunstige. I tillegg kom det restriksjoner på arbeidstid som begrenset virksomheten.
Food parks
Det var da noen av dem slo seg sammen. leide et åpent område og dannet det de kalte en food park. Et provisorisk tak over, installering av toaletter og bord og stoler gjorde det attraktivt.
Jeg så det for første ganen for et par uker siden i mitt eget Sangolqui, en forstad til Quito. Der noen colombianere tidligere hadde et marked for billige importerte klær, kom det nå matos ut. Nysgjerrigheten kunne ikke undertrykkes og min mat-og-sove-klokke anviste uansett spisetid.
Det første inntrykket mitt av de titalls flott dekorerte vognene med matchende farger, er at her har det vært profesjonelle interiørkonsulenter på ferde. Ingen selger heller det samme. Det er visstnok et vilkår. Et raskt kikk på prisnivået gir et inntrykk at de ligger mellom en halv eller hel dollar over det de tar ellers. Shawarmaen jeg ender opp med koster det samme som i min favoritthule i Quito, men har mindre kylling og mangler den gode sterke sausen.
Når det gjelder drikke har et av mikrobryggeriene klart å lure seg inn. Det betyr et bedre utvalg, men en betydelig høyere pris. Ecuadorianere flest koser seg med en helflaske Pilsener til hverdags og det tidobbelte på fridager til en pris mellom 1,5 og 2 dollar per flaske. Her koster halvflaskene fra 3,50 til 6 dollar.
Ellers ser jeg en scene som er ferdig rigget med musikkinstrumenter. Senere på kvelden skal det være levende musikk. En løpeseddel de deler ut en annen dag jeg går forbi annonserer en storslått feiring av morsdag med spesialmenyer og underholdning. Det er tydelig at foodparkene er ambisiøse.
Steder i Quito hvor det er etablert foodparker er La Platea i bydelen Floresta og La Pradera Food Garden på hjørnet mellom gatene Republica og La Pradera,