Først kom et som ble målt til 5.1. på Richters skala. Umiddelbart etter dette kom et til på 4.1.
Og det kom på ettermiddagen i går da vi badet babyen. Først så vi det på vannet i balja. Og så kjente vi at det beveget seg under føttene. Vi bor i 3. etasje i en 14 etasjers bygning og alt ristet. Det er vanskelig å sammenlikne dette med noe man kjenner fra Norge. Men man kan si det er ubehagelig.
Vi kom oss ut av bygningen ved å ta trappene ned. Det var ikke så mange der nede som har tatt seg det bryet. Betegnende nok var det de med småbarn som ikke tok sjansen på å bli værende. Altså bortsett fra en eldre herre som hadde tatt med seg vovsen, et lite firbeint familiemedlem med sløyfe rundt halsen. Noen organisert evakuering var det visst ikke tale om.
Men i nabobygningen hvor CNT, det nasjonale telefonselskapet holder til, var det fullt av mennesker utenfor. Det arbeidende folk utnyttet en legitim mulighet til å forlate arbeidsplassen.
Det roet seg raskt. Folk spøkte litt og gikk tilbake til leilighetene.
Så var dette bare et spennende avbrekk i hverdagen? Som litt lyn og torden i Norge?
Nei. Det er nok ikke så vel. I nyhetene ble det rapportert om to dødsfall som følge av skjelvet. Et 4 år gammelt barn døde da det falt noen rissekker over det. En arbeider på et broprosjekt på en av hovedveiene ut av Quito omkom da han ble begravet av et skred utløst av det samme. 4 personer er fortsatt savnet her. I et sogn i det nordlige Quito er 68 personer evakuert fra hjemmene sine. En stor støvsky samlet seg på himmelen og ga det hele en apokalyptisk stemning. Flere etterskjelv er registrert.
Så hvordan er det å leve i en jordskjelvutsatt storby? Folk tenker nok ikke så mye på det til daglig. Og statistisk utsettter man seg vel for betydelig større fare daglig i trafikken. Jeg tenker litt på den planlagte T-banen, men går ut fra at ingeniørene og politikerne vet hva de gjør….
(Foto Vía Twitter, @Mauricio10zu)