I begynnelsen var det dramatisk. Myndighetene erklærte gul beredskap. Cotopaxi hadde våknet og vi måtte forberede oss på et utbrudd.
Og med ett var vi alle vulkanologer. Alle hadde lest eller hørt noe om vulkaner som de måtte dele med andre. Særlig de som ellers var engstelige av natur var usedvanlig godt oppdatert på i-aller-verste -fall-scenarioene. Noen utenlandske medier, deriblant det norske Dagbladet, fanget opp disse vibrasjonene og lanserte det sammen med klisjeen om at Cotopaxi er verdens farligste vulkan og at 300 000 mennesker er i fare hvis det kommer til et utbrudd. Dagbladet skrev også at det hadde vært evakueringer, men det var direkte feil. Evakuering skal finne sted hvis det blir annonsert oransje beredskap.
Og så har vi konspirasjonsteoretikerne. De fikk blod på tann da myndighetene innførte pressesensur for all informasjon som ble utstedt andre steder enn i deres egne kanaler. Her tenkte man, må det være noe de skjuler.
Så var det noen, og de ble det flere av etterhvert som tida gikk, som trakk på skulderen og sa, «Det går nok bra. Vi må bare bevare roen».
3 måneder har altså gått siden store C ble oppgradert til aktiv vulkan. Det har ikke forandret seg, men roen har likevel senket seg over befolkningen. Utenlandske medier lukter ikke lenger blod, og vender nesen i andre retninger.
Jeg abonnerer på bulletiner fra det geofysiske instituttet. Hver dag sender de nesten likelydende meldinger; Cotopaxi i dag: Moderat aktivitet innvendig, liten aktivitet utvendig, gul beredskap opprettholdes.
Så det blir litt som at noen roper ulv, ulv og det viser seg at det er litt gretten puddel som står og bjeffer. Og det har vært situasjonen hver dag de siste 3 månedene.
Borettslaget hadde noen møter innledningsvis. I tilfelle en utbruddssituasjon skulle vi organisere en vaktstyrke og vi vurderte å kjøpe inn en generator dersom strømforsyningen skulle bli avskjært. Så kokte det hele bort i kålen og vi arrangerte Halloween i stedet.
Men jeg har fulgt myndighetenes anvisninger og hamstret vann, hermetikk, førstehjelpsutstyr og grillkull. Masker har vi og vi vet at vi må dekke så mye som mulig kropp og ansikt hvis det kommer mye aske. Evakueringsrutene for de som bor i utsatte strøk er merket med en blå stripe på hovedferdelsårene. Skoler og andre virksomheter som befinner seg i disse områdene har hatt øvelser.
Så hva skjer hvis det blir utbrudd?
Det blir ikke noe Pompei hvor vi stivner i våre daglige gjøremål og graves ut likedan et par tusen år senere. Den overhengende faren er laharen som er smeltevann fra Cotopaxi blandet med leire og diverse annet. Den vil følge elveleiene i stor hastighet nedover til blant annet Sangolqui og Latacunga og forårsake ødeleggelser. Det er derfor de som bor nær elvene må evakueres. De vil ha 40 minutter på seg før laharen ankommer befolkede strøk etter et utbrudd. Det er tilstrekkelig for funksjonsfriske mennesker. Myndighetene har kartlagt husstander med personer som ikke er i stand til å evakuere på egen hånd.
En del veier vil bli ufremkommelige og det er mulig at forsyningen av vann og elektrisitet vil bli avskjært. Derav hamstringen.
Men alt dette altså bare dersom det skulle skje. Inntil videre nytes aftenkaffen med sedvanlig ro og verdighet på terrassen, kanskje med en liten askesky lurende i horisonten.
Bilde fra Geofysisk institutt, Ecuador,