Som tallet etter overskriften indikerer; dette er en føljetong. I tidligere innlegg har jeg fortalt hvordan vi lette og fant et hus utenfor Quito, samt diverse viderverdigheter tilknyttet selve kjøpeprosessen. Det endte med en foreløpig lykkelig slutt hvorved flyttetbilen ankret opp utenfor vår ringe leilighet i Quito for å frakte vårt jordiske gods ut av byen.
Tidligere episoder:
På jakt etter det lille huset i dalen
Deretter begynte den prosessen så mange familier har gått i gjennom; å innrede og «bo inn» et nytt hjem. Mye er likt som i Norge, men på noen områder adskiller det seg.
IKEA, for eksempel, er foreløpig ikke etablert i Ecuador, i motsetning til i flere av nabolandene. Det er noen møbelkjeder rundt omkring, men prisene er ikke oppsiktsvekkende lave. Dog er det mange møbelsnekkere som lager de samme møblene til andre priser. Det gjelder bare å finne den rette. Så de fleste møblene har vi fått lagd på bestilling.
Den store forskjellen fra et norsk hjem er likevel bruk av gass i stedet for elektrisitet. Vi har to gassbeholdere, en til komfyren og en til varmtvann. Strøm går det bare til lys og elektriske apparater. Fyring trenger vi ikke, forstås. Å fylle en beholder koster 3 dollar og holder til nesten to måneders matlaging. Å kjøpe selve beholderen koster litt, men er en engangsinvestering. Vi hadde en fra tidligere og kjøpte en til fra den lokale jernvarehandleren. Det jernvarehandleren ikke opplyste om, var at akkurat den beholderen kun kan brukes i El Oriente, altså en helt annen del av landet. Heldigvis godtok gassmannen et innbytte mot et mindre vederlag. Uansett, til neste år forsvinner gassubsidiene og prisen anslås å stige til 25 dollar. Ettersom dette er et nytt hus, har vi mulighet til å installere elektrisk komfyr.
Noe annet er det totale fraværet av oppvaskmaskiner i ecuadorianske hjem, også de mer velstående og barnerike. Heller ikke hos oss er kjøkkenløsningen tilrettelagt for installering av dette. Det kan være at betalt ekstrahjelp i huset faller rimeligere for Ecuadors middelklasse. Og de fattige har jo uansett ikke penger til en oppvaskmaskin.
Vi har en flott terrasse. Den er nå møblert med en grill rett fra blikkenslageren og noen rimelige plastmøbler. Men det slår meg at blant alle husene i borettslaget, er det stort sett bare jeg som sitter ute. Kanskje har de innfødte fått nok sol?
På utsiden av det inngjerdede borettslaget er Ecuador. Her lever folket slik de gjorde før Quitos middelklasse begynte å slå seg ned. Småbutikker som selger livsnødvendigheter som dagligvarer, fersk bakst, frukt, grønnsaker og øl finnes i hvert kvartal. Flere hus omgjøres til små restauranter ved lunsjtida hvor de serverer svært enkel hjemmelaget mat. Om kvelden fraktes en grill ut på fortauet og vips: Det er et gatekjøkken.
Men det er litt for mange løsbikkjer til at det er attraktivt å jogge her. De er stort sett snille, men en løpende gringo kan vekke jaktinstinktet. Det er litt synd, for jeg vil gjerne ha litt større utfordringer når jeg skal finne en unnskyldning for ikke å jogge. Derimot har jeg funnet et bittelite treningsstudio like nede i gata med 7 treningsapparater. Her spiller de fortsatt låta «I am the Tiger» fra Rocky 2- filmen på anlegget og innehaveren har en plastfigur av Hulken på skrivevordet sitt.
Jeg tror nok at jeg skal kunne klare å bo meg inn her…
Skal du til Quito? Her er ei bok du bør lese