I går var det for fjerde kvelden på rad demonstrasjoner mot regjeringspartiet Alianza Pais og i særdeleshet mot president Rafael Correa. Folk møtte tallrike opp, mange iført svarte overdeler. Og kanskje like tallrike var de gulkledde tilhengerne av regjeringen som kom for å motdemonstrere, altså vise sin støtte til presidenten.
Man kunne kanskje ant at det ville komme. Regjeringspartiet har etter et godt valg i 2013 et rent flertall i nasjonalforsamlingen. Den siste tiden har det vært en del kontroversielle avgjørelser. Særlig på sosiale medier kunne man se en tendens. Antall facebooksider med det formål å håne presidenten gjennom bilder og ordspill har eksplodert og det samme har delingene av postene deres. Stemningen på disse er nærmest hatsk.
Det som kanskje er litt forbausende er de sakene som har fått begeret til å flyte over. Det gjelder en fjerning av de økonomiske privilegiene til befolkningen på Galapagos, en ny lov om gevinstbeskatning ved salg av eiendom og innføring av arveavgift. Vel betyr det at noen får litt mindre penger å rutte med, men det gjelder en veldig snever del av befolkningen.
Det er ikke som tidligere på året da det ble besluttet en økning av tollsatsene som fordyret samtlige utenlandske produkter og de store varekjedene måtte stenge en hel dag for å sette opp prisene på alle varene sine.
Ei heller er temaet medieloven som etter noens mening legger begrensninger på pressen, Correas rettsforfølgelse av de som fornærmer ham eller gruveloven og beslutningen om utvinning av olje i Amazonas som berører viktige urfolkinteresser.
Hvis vi ser Correas periode under ett, er det liten tvil om at han har vært den mest stabile og populære presidenten landet har hatt etter frigjøringen fra Spania. Fra han overtok i 2007 har det vært en jevn vekst og utbygging av velferdstjenester og utdanningsinstitusjoner. Hans tidligere visepresident Lenin Moreno ble sågar nominert til Nobels fredspris for sitt arbeid for funksjonshemmede.
Men Correa har hatt hjelp av en høy oljepris i disse årene. For inneværende år melder sentralbanken om en ubetydelig økonomisk vekst. For å finansiere sine tallrike prosjekter innen velferd, utdanning og energi har Correas administrasjon tatt opp lån fra Kina mot pant i framtidige oljeinntekter. Det har også vært et jevnt økende skattetrykk. Det er fortsatt langt fra skandinavisk nivå. De med lavest inntekt er fritatt og små næringsdrivende har vide muligheter for å unngå skattemessig fakturering. Men ingen liker selvfølgelig å se færre pengesedler i lommeboka si.
Forargelsens høydepunkt er altså arveavgiftsloven. Man kan ikke lenger videreføre formuer til neste generasjon uten at staten kommer inn og tar en del av kaka når det overstiger et visst beløp.
Demonstrasjonene har vært spontane og iverksatt gjennom sosiale medier. Det utelukker selvfølgelig ikke at sentrale opposisjonspolitikere som borgermesteren i Guayaquil, Jaime Nebot, borgermesteren i Quito, Mauricio Rodas, og lederen for partiet Creo, Guillermo Lasso, har kastet seg på og tilkjennegitt sin støtte.
Foreløpig har demonstrasjonene vært relativt fredelige. Det er ikke som da politiet demonstrerte mot beslutningen om lavere lønninger i 2010. Det resulterte i bortføring av og en dramatisk redningsaksjon for president Correa. Den konflikten kom imidlertid regjeringen styrket ut av. Politiets rolle nå er kun å holde orden på demonstrantene.
Men står vi overfor et veiskille? Det ulmer også på andre områder i det ecuadorianske samfunnet. Urfolkbevegelsene har politisk innflytelse i Ecuador selv om de ikke kommer så ofte til i massemediene som domineres av de Correa-lojale og av høyre-opposisjonen. Deres misnøye med manglende utførelse av lovede vedtak om rettigheter til vann og jord, samt beslutninger om gruvedrift, har også ført til gjentatte aksjoner. Og tidligere denne uken aksjonerte beboere i det sørlige Quito mot forsømmelsene av de fattigste bydelene. De okkuperte bydelsadministrasjonen og krevde et møte med borgermesteren.
Neste valg er i 2017. Men vil det skje noe før dette? Latinamerikanske regimer, deriblant Ecuador, er ikke ukjent med utenomparlamentariske regjeringsskifter. Og i 2017, vil Alianza Paìs gjennomføre en grunnlovsendring for at Correa skal stille til valg for fjerde gang? Vil han i så fall ha sin popularitet i behold? Og hvilken motstand vil han få?
Vi går i sannhet inn i en spennende tid her i Ecuador.
(Arkivbilde fra en tidligere demonstrasjon).
Se også: 8 år med Rafael
Skal du ut og reise? Ta en kikk på vår Quito-guide!