I det østlige Ecuador, i den vestlige delen av den enorme regnskogen Amazonas, bor mennesker som ikke ønsker å være en del av den siviliserte verden og heller ikke har noen som helst kontakt med den.
Så skjedde det da, at der myndighetenes nærvær er uønsket, ble det begått en grusom forbrytelse. Det er ennå ikke verifisert, men pålitelige kilder bekrefter at en bosetting på 30 indianere ble den 29. mars massakrert, gamle og unge, kvinner og barn er inkludert.
Huaoranifolket var lenge et av disse regnskogfolkene som foretrakk å leve isolert fra det øvrige verdenssamfunnet. Inntil 1950-tallet da noen amerikanske evangeliske misjonærer med iherdighet klarte å dra noen av dem ut av skyggen. Siden da har de vært i kontakt med omverdenen for det nødvendigste og har også sin egen interesseorganisasjon. Men de fleste foretrekker fremdeles å leve i harmoni med naturen, da fortrinnsvis i nasjonalparken Yasuni ITT hvor de helst ikke ser den hvite mann komme trekkende med teknologidingsene sine og annet moderne tøv. Dessverre er området svært rikt på naturressurser så de har motvillig måttet godta at oljearbeiderne kommer nærmere og nærmere.
Den 5. mars i år ble huaroanikrigeren Ompore Omeway (70) og hans ene hustru Buganei Cayga (64) angrepet og drept. Gjennomhullet av spydstikk ble de funnet i skogen, 150 meter unna en bosetting.
Ugjerningsmennene tilhørte taromenane. Dette regnskogfolket fikk man kjenskap til først i 2003, og man vet så godt som intet om dem. Man er usikre på om de har vært her hele tiden, eller om de har beveget seg over grensen fra Peru. Men det er på det rene at det er store konflikter mellom dem og huaoraniene. Krigeren og skogsarbeideren Ompore var en av de få som hadde kontakt med taromenane. Han snakket deres språk og de hadde besøkt ham i hytta hans hvor han viste dem ting fra den andre verdenen, gjenstander laget i metall og plast. Hvorledes konflikten oppsto vet man ikke helt sikkert.
Myndighetene har hatt liten mulighet til å forfølge saken. Å trenge inn i regnskogområdet sees ikke på med blide øyne, heller ikke fra huaoraniene.
Så noen av dem har tydeligvis tatt saken i egne hender og foretatt en blodig hevn. Ubekreftede rykter har svirret rundt. Myndighetene har prøvd å finne stedet hvor forbrytelsen har skjedd. De har finkjemmet området med helikopter uten å være i stand til å lande. Huaoranerne er heller ikke samarbeidsvillige.
Det var imidlertid to overlevende etter overfallet; to pikebarn på 3 og 7 år. Disse er nå i varetekt hos noen huaroanifamilier. Myndighetene har fått slippe inn og foreta nødvendige vaksinasjoner mot gulsott, hepatitt B og influensa. Personer fra de isolerte stammene har ikke immunforsvar mot for oss velkjente sykdommer.
Huaroianere rundt om er nå på tå hev overfor mulige gjengjeldelsesaksjoner. Vil mer blod flyte?
Og hva skjer videre? Vil urbefolkningens rett til å være i fred fra omverdenen gå foran myndighetenes plikt til å oppklare saken og forebygge tilsvarende hendelser? Kan man påtvinge dem samfunnets beskyttelse? Dersom man går inn i disse ukjente områdene med store styrker, vil det få katastrofale følger for miljøet og urbefolkningsmenneskene i årevis framover?