Året var 1983 og jeg jobbet på Drammen Slipp og verksted, Slippen på folkemunne. Militærtjenesten var avtjent og man hadde ikke søkt studieplass i tide. Slippen var et av de siste
skipsverftene i landet. Et skip var under bygging og flere lå i opplag. Arbeidsplassen var en yrende by, befolket med bedriftens egne ansatte og utallige underleverandører. Fagbevegelsen var sterkt til stede og hadde sin egen bu med kioskvarer og arbeiderbevegelsens aviser, Arbeiderbladet og Fremtiden.
Skipet som var under konstruksjon var et av de siste som ble bygd i Norge. Jeg børstet personlig hver bidige bjelke for rust. Det ble sjøsatt til stor begeistring. Flere hundre mann la ned arbeidet for å få se dette digre monsteret gli ned ei rampe for å ende med et plask i Drammensfjorden. Folk gned seg i øynene, pusset brillene og konstaterte at skipet var flytedyktig. Jubelen brøt løs. Resultatet etter mange tusen arbeidstimer lå og duvet i vannet.
Men hvorfor skrive om dette på ei side handler om Ecuador? Jo, 27 år senere kom det fram at akkurat dette skipet endte opp med å frakte bananer nettopp i Ecuador. Og den historien er det verdt å fortelle.
Norske skipsverft slet på den tiden hardt med å få oppdrag etter oljekrisen og mange arbeidsplasser var truet. For å hjelpe sine velgere iverksatte Nordli-regjeringen Skipseksportkampanjen. Herunder ordnet den norske stat ved Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) lån for at Flota Bananera Ecuatoriana (FBE) skulle kjøpe skipet mitt av Drammen Slipp og Verksted. Den ecuadorianske staten eide 99 % av aksjene i FBE.
Etter kjøpet leide FBE skipet ut til et privat bananfraktselskap. Så langt så greit. Hadde det ikke vært for at leien var et lite symbolsk beløp, så lite at det umulig kunne dekke lånet. FBE ble slått ettertrykkelig konkurs i 1985 og gjelden ble overført til den ecuadorianske stat.
Selskapet som leide båten tilhørte banankongen Luis Noboa, en av Latinamerikas rikeste menn. Han hadde også betydelig innflytelse i maktens formelle korridorer. Hans sønn Alvaro stilte senere som kandidat i presidentvalget mot landets nåværende president, Raphael Correa.
I 2002 utgjorde gjelden, med renter og straffegebyr, 63,6 mill. dollar. Ifølge en ecuadoriansk rapport var dette fem ganger det opprinnelige beløp.
Organisasjonen ”Slett ulandsgjelda” i Norge hevdet at gjelden måtte anses som ”illegitim” og burde slettes. Med illegitim mentes at långiverne med viten og vilje hadde gitt lån til regimer som ikke ivaretok befolkningens interesser. De fikk støtte i en stortingsmelding utarbeidet av Utenriksdepartementet som beskrev skipseksportkampanjen som ”feilslått utviklingspolitikk”.
I 2007 vedtok den norske regjering ved utviklingsminister Solheim å slette gjelden.
Og skipene som ble bygget i Drammen er det ingen som vet med sikkerhet hvor har blitt av. Kanskje går de fremdeles i frakt eller så ligger de i opplag et eller annet sted.
Kilde: Latinamerikahåndboka 2009 og organisasjonen «Slett U-landsgjelda».
(Båten på bildet er ikke bananskipet fra Drammen).