Sosialismen er til stede i Ecuador. om enn marginalisert. Mange personer i offentlighetens lys bærer fødenavn som Carlos Marx, Lenin og endog Stalin. For eksempel landets visepresident Lenin Moreno. At man skjenker sine øyenstener slike navn tyder på et visst ideologisk engasjement.
Men sosialismen som organisasjon har aldri vært sterk i Ecuador. Som i andre latinamerikanske land har fagbevegelsen vært ille ansett både av myndigheter og multinasjonale selskaper, og derfor bekjempet. Det har ikke vært noen revolusjonær bevegelse av betydning som har vært i nærheten av reell makt.
Det er kun den senere tid at urbefolkningsorganisasjonene har begynt å røre på seg og påvirket politikken fra grassrotplan. Det var med deres støtte Rafael Correa kunne flytte sakene sine inn i presidentpalasset i 2006, hvor de for øvrig fremdeles står.
Men venstresiden er ikke fornøyd med Correa. Særlig er det fraværet av den annonserte vann og jordloven som skulle garantere rettigheter for lokalsamfunnene, som har satt sinnene i kok. I mars i år inngikk myndighetene avtale med et kinesisk selskap om gruveutvinning i større skala. Gruvedrift i Ecuador har ofte medført en del uheldige miljømessige konsekvenser, som forurensning av drikkevann og sykdomsutbrudd. Det ble arrangert en lang mars som gikk over hele fjellandet fra sør til Nord og endte opp i Quito.
I Guayaquil i forrige uke samlet seks bevegelser fra ventstresiden seg. De kaller seg Unidad Plurinacional de las Izquierdas, altså den flernasjonale enhet av ventsrepartier. Seks fargerike personer skal turnere Ecuador fram til valget for å forhindre Correa i å bli gjenvalgt. Når de poserer sammen for fotografene viser de også i sannhet en fargerike enhet. Vi har den rent spanskættede kreolen, mestisen, indianeren og den afrikanskættede representanten Lenin Hurtado fra kystområdet i nord, Esmeraldas. De er kledd såvel i lett sportslig i t-skjorte, mer intellektuelt med dress eller i nasjonaldrakt som Salvador Quispe fra indianernes parti Pachakutic.
Fremst blant likemenn og valgt til alliansens presidentkandidat er Alberto Acosta fra partiet Montecristi Vive. Acosta var presidentens fortrolige og arkitekten for flere av hans kampanjer, blant annet «La revolucion ciudadania», om hvordan folket skal ta tilbake makten. Han var fungerende engergiminister i Correas regjering fram til 2008 Så kom han i konflikt med presidentens lederstil. Særlig skuffet var han over utviklingen i gruvepolitikken. Hans kandidatur har vært nøye vurdert og man har kommet fra til at av de seks er det han som vil være mest spiselig for flest velgere, saklig og intelektuell med integritet, et vesen som ikke virker truende på middelkklassen.
Om han mot de flestes formodning vinner valget, vil det bli en interessant oppgave å danne regjering med denne høyst porøse organisasjonen.
Les også