Kaffetørste turister i Quito blir ofte frustrerte over kun å bli tilbudt frysetørret nescafe til frokost. Har virkelig ikke det kaffeproduserende Ecuador noe bedre å by på?
Selvfølgelig har det det. Når det gjelder både konsum og produksjon av kaffe, er dette veldig avhengig av hvor i dette diversifiserte landet du befinner deg.
Kaffeproduksjonen foregår stort sett i noen kystprovinser som Manta og Los Rios, samt Galapagosøyenene. I høylandet er det provinsen Loja som utmerker seg. Loja står totalt for ca 11 % av produksjonen i landet. I Loja er det også uhørt å tilby frysetørret kaffe når du kommer på besøk. Stedets egen kaffe tilberedes ved at det kokes opp vann i en kjele. Et poseaktig filter med kaffen senkes så ned i vannet. Da får man en herlig aromatisk kaffe, sterk i smaken og aller best med en smule sukker.
Og i Loja befinner Alamor seg, hvor jeg har kjøpt 420 kvadratmeter jord av onkel Domingo for å plante kaffe. Med sin høyde 1380 meter over havet og en gjennomsnittstemperatur på 18 grader, er dette et bedre sted å dyrke kaffe enn i det hete og lunefulle kystklimaet.
Påskehelgen ankom vi, det kommende kaffedynastiet Jakobsen-Valarezo, til Alamor. 13 timer tar bussturen fra hovedstaden Quito. For første gang ble grunnen tatt ordentlig i øyensyn. Grensende til onkel Domingos hus på den ene siden og svigerfars fritidsbolig på den andre, var den i det vesentligste gjengrodd. Her måtte det ryddes før det kunne plantes. Don Antonio er dagarbeider. For en pris så lav at jeg ville skjemmes over å nevne den på disse sider, gikk han løs på uønskede plantevekster med macheten sin. I løpet av fredagen var jobben gjort. Noen trær står igjen, et appelsintre, to bærere av maracuyafrukten og et stort eucalyptus-tre.
Onkel Domingo hadde på forhånd anskaffet 100 kaffeplanter, små kvister som med bemerkelsesverdig letthet sugde seg fast i en fuktige jorden. Det hele var overpå et par timer lørdag formiddag. Ei maurtue måtte ofres for at kommende generasjoner homo sapiens skal få god kaffe. Ellers er det bare å sette seg ned og vente til kaffebuskene vokser seg store og fruktbare. Hvordan jeg skal lage kaffe av de modne bønnene vet jeg ennå ikke, men det har jeg fortsatt tre år på meg til å finne ut av.
Og det er fortsatt god plass på tomta. Vi er anbefalt å sette opp noen banantrær som også kan bidra til litt skygge for kaffen. Men dette må vi visst vente til desember med. Svigerfar ringte derimot senere og fortalte han hadde fått tak i noen tretomat-planter. Og tretomat, eller tamarillo som det av og til heter på norsk, er frukten som er basis for min favoritt-juice. Disse er visstnok bare å putte i jorden og vil blomstre i løpet av kort tid.
Mandag, annen påskedag, er ikke fridag i ecuador, så vi tok turen inn til kommune-administrasjonen og fikk ordent det nødvendige i forbindelse med tinglysing av overdragelsen. Dette gikk vesentlig greiere enn i Quito. Vi ble også her sendt fra kontor til kontor for å samle stempler, men avstanden mellom kontorene er så kort at det ikke betydde noe. Dessuten er onkel Domingo en kjent person i lokalsamfunnet så det gikk knirkefritt. På veien tilbake stoppet vi ved jernvarehandelen og kjøpte 60 meter gjerde. Gjerdet skal hindre naboens høner i å komme inn til kaffeplantene. I vårt fravær skal dagarbeideren don Antonio sette opp gjerdet. Vi ble enige om at han kommer til å bruke to dager på det.
Og med dette er første kapittel av det store kaffe-eventyret over. Flere vil følge.