Harvardprofessoren underviser i forhandlingsteknikk. Han trekker gjerne fram sine egne erfaringer fra fredsforhandlingene med Peru fra da han var president i Ecuador i 1998.
Men Jamil Mahuad kan ikke sette sin fot i hjemlandet uten å bli stilt for retten. Det er ikke fordi han undertegnet fredsavalen med Peru. Desverrre skulle hans presidentperiode falle sammen med den største økonomiske krisa i landets historie. Og man er ikke fornøyd med måten han taklet den på.
Den libanesisk-ættede Mahuad trådte inn på den politiske scene etter militærdiktaturets opphør i 1979, Han ble arbeidsminster og etter det borgermester i Quito 1992 -1996. For det siste høstet han mange godord. Han ble såpass populær at han kunne bli president. I 1998 vant han over den kontroversielle pengemannen Alvaro Noboa i annen valgrunde.
De økonomiske vanskelighetene begynte ikke med Mahuad. Han iverksatte en rekke tiltak som han håpet skulle hjelpe. I samråd med konsulentene fra Det Internasjonale Pengefondet og Verdensbanken, devaluerte han den nasjonale valutaen sucre, friga drivstoffprisene, fjernet subsidiene på elektrisistet og innførte innstramninger. Offentlige selskap ble lagt ut på auksjon.
For å sikre bankenes virksomhet og troverdighet ble det etablert en uforbeholden offentlig garanti for deres forpliktelser som skulle bli skjebnesvanger når de senere gikk konkurs. Nåværende president og økonomiprofessor Rafael Correa har skrevet at garantien virket mot sin hensikt. Med denne tryggheten i bakhånd ga bankene fullstendig blaffen i alt som het risikovurdering og fremskyndet katastrofen.
Men det som for etttertiden og all fremtid har sikret Mahuad en bisetning i alle kortfattede leksikonartikler om Ecuador, var beslutningen om å fryse alle bankinnskudd i mars 1999. Med en inflasjon på 50 %, et handelsunderskudd på 6 %, en fordunsting av valuta og kapitalflukt var katastrofen da et faktum.
Kontohaverne kunne først et år senere ta ut pengene sine. Sucren var erstattet med dollar og innskuddene krympet i takt med den. Da kontoene ble fryst hadde dollaren en verdi på 10 350 sucre. Da Mahuad 9. januar 2000 offentligjorde at den nasjonale valutaen hadde blitt endret over natten fra sucre til US dollar, var verdien rundet 25 000.
Dråpen som fikk begeret til å renne over var dryppet. Mahuad ble kastet i et konstitusjonelt statskupp som ingen løftet en finger for å forhindre, hverken i nasjonalforsamlingen eller andre steder. En uvanlig allianse med lederen for urbefolkningsorganisasjonen CONAIE, oberst Lucio Gutiérrez fra de militære styrkene og en høyesterettsdommer tok roret på den havarerte skuta og avsatte presidenten den 21. januar. Dagen etter ble visepresidenten, Gustavo Noboa, tatt i ed.
Det som gjør disse, i allfall sett i etterkant, overdrevent vennlige handlingene overfor bankene, kriminelle, er Mahuad-familiens egen tilknytting til bankvesenet og finansinstitusjonenes rause bidrag til presidentkampanjen hans. Tiltalen lød på korrupsjon.
Professoren er nylig dømt in absentia til 12 års fengsel og begjært utlevert fra USA. Han har tatt ansvar for de tap som ble påført småsparerne og bedt offentlig om unnskyldning for det. Men for strafferettspleien er ikke en unnskyldning tilstrekkelig.. Hans foreløpige redning er at det bilaterale forholdet mellom USA og Ecuador for tiden ikke er så bra at det gir grunnlag for utlevering av eks-presidenter.
I 2021 ga han ut en bok hvor han forsvarer besltuningen om dollarisering.