I morgen er det et år siden.
Den 30. september 2010 var fra morgenen av en tilsynelatende alminnelig dag i Guayaquil og resten av Ecuador. Jeg startet dagen med en tur på treningssenteret. Videre derfra gikk turen til det lokale vaskeriet med skittentøyet. Det var da mobiltelefonen ringte. Jeg måtte ikke reise inn til sentrum. Politiet streiket og det ble beskrevet ville tilstander. Banker ble ranet og butikker plyndret, å begi seg dit med et utpreget utenlandsk (og dermed bemidlet) utseende var noe av det minst tilrådelige.
Jeg dro derfor tilbake til hotellet. Den videre utviklingen ble fulgt på TV-skjermen og internett. Og det hadde bare så vidt begynt.
Det ble sendt innslag med de streikende lovens voktere. De demonstrerte over hele landet, marsjerte gjennom gatene, ropte slagord og brant bildekk for understreke sin holdning til politiske vedtak om lønnskutt. Vi fikk se bilder av plyndrede supermarked hvor ikke engang butikkhyllene var tilbake. Fortvilte ofre ble intervjuet.
Ved halvtitiden kom presidenten i Quito selv ut for å tale til opphissede politifolk. På denne tiden hadde han akkurat blitt operert i kneet og støttet seg derfor til en stokk. Han sa at lønningene faktisk hadde økt og at de var blitt villedet. Han fortsatte med å bebreide dem for å ha forlatt postene sine. Regjeringen ville ikke vike en tomme i denne saken. Ikke om de så truet med å drepe ham. Provokasjonen var ikke uten virkning. I kaoset som oppsto da presidenten forsøkte å forlate stedet ble det kastet en tåregassgranat.
Etter dette rådet usikkerhet. Men ved 11-tida kom en melding om at presidenten var i dekning på politihospitalet like ved. Litt etter fikk vi høre at han blir hindret i å forlate det. Landets øverste leder ble holdt fanget. Plutselig dukket det avsides søramerikanske landet Ecuador også opp på norske nettavisers forsider.
Regjeringen kunngjorde unntakstilstand. Folk ble oppfordret til å oppholde seg innendørs.
Ved 17-tida snakker presidenten med TV-stasjonen over telefon. Han bekrefter at han ble holdt tilbake mot sin vilje. Dette begynte å lukte av kuppforsøk.
Militæret tok over flyplassen i Quito og stengte den for all trafikk.
Men da meldte også politiske motstandere av presidenten seg og fordømte politifolkenes handlemåte. Deriblant var hans fremste rival, borgermesteren i Guayaquil, Jaime Nebot. Likeledes forsikret lederen for de væpnede styrkene at militæret fortsatt er underordnet det folkevalgte styre.
I mørkningen fikk vi se bilder fra området rundt politihospitalet. Regimetro styrker forberedte seg til handling. Den statlige TV-stasjonen, som nå sendte på alle kanaler, oppfordret folk til å komme til den store plassen utenfor presidentpalasset for å vise støtte. Ved halvtitda ble vi orientert om at militære styrker hadde befridd presidenten etter en dramatisk redingsaksjon som kostet flere liv. Bildene av presidenten som ble trillet ut i rullestol med gassmaske ble sendt over hele verden.
Det verste var over. Stabiliteten var gjenopprettet. Politifolkene møtte som vanlig på jobb neste dag.
Hva er status et år etter? Pressen har døpt begivenheten 30-S. En markering er under forberedelse , men noen egentlig ansvarlig for det som skjedde er ikke funnet. Eller er de er for mektige til at de kan nevnes? En kommentator i avisen El Universo gikk langt da han anklaget presidenten selv for å ha satt det i scene. Presidentent ble hårsår at han gikk til injuriesak mot avisen og dens eiere. Han vant og avisen ble dømt til å betale 40 millioner dollar i erstatning. Men saken er ikke endelig avsluttet…