Eller førskolestart for noen av oss. I husstanden har vi innskrevet to stykker, en enhet på fire år og en på to år.
I Ecuador er såvel førskoler som all senere utdanning en gjenspeiling av foreldrenes økonomi. Det offentlige tilbudet har riktignok forbedret seg med økte ressurser de senere år, men det er for eksempel ikke budsjett til kvalifiserte engelsklærere i barneskolen. Det er store klasser med følgelig mindre tid per elev. Ettersom de privatdrevne skolene er bedre lønnede søker de dyktigste lærerne seg dit. Så de som kan, vrenger lommene og snur sofaputene etter mynter så de kan sende sitt avkom på betalskole.
Våre håpefulle tilbringer nå sine studier på Aldea Feliz, eller den lykkelige landsbyen. Fasaden er dekorert med disneyfigurer uten noen som helst tanke på opphavsretten, slik skikken er. Sjekken bør helst leveres ikke så altfor lang tid etter månedlig forfall. (Ja, vi bruker fremdeles sjekkhefte her).
Men det er ikke den faste betalingen jeg egentlig hadde tenkt å beklage meg over. Det er alle de andre kostnadene som dukker opp etterhvert, mer eller mindre forutsigelig.
Vi må selvfølgelig betale for skoleuniformer, 2 til hver, Men det synes jeg er ok. I stedet for at motehusene skal stå for en prisdrivende»uniformering» slik skikken er i land nærmere polarsirkelen, er det helt fint at lokale produsenter leverer rimelig og tilpasset slitesterk bekledning. Klær må de jo ha uansett og jeg tilhører det verdensfjerne mindretall som tror at individualitet og framgang ikke er knyttet til påkledning.
Derimot er heller intet av det øvrige forbruksmaterialet for skoleåret inkludert i den månedlige betalingen. Det forutsettes at foreldrene selv handler inn alt som trengs. Her starter min klagesang. Det er ikke bare at det koster penger. Det er over 100 større og mindre gjenstander jeg må løpe rundt og lete etter i forskjellige butikker! For de som tror jeg overdriver har jeg scannet den ene lista og gjengitt den under. Blant annet skal jeg finne oppgitte mengder av skrivepapir, tegnepapir, kontaktpapir, cellofanpapir, avispapir og fotopapir. Til og med årets antatte forbruk av dopapir er angitt (3 industriruller). Så er det det de trenger til planlagte aktiviter; ballonger, tomflasker, forkledninger, 1 1/2 kilo hvetemel, en middels stor ball og mye, mye mer. Halvparten av tingene på lista vet jeg ikke engang hva er.
Men når dette er vanlig ved alle skolene, skulle det ikke finnes et sted hvor man kan skaffe alt sammen? Vel, kontorutstyrskjeden Superpaco, som man også ser sponser listen, har mye av det og tilbyr 15 % rabatt og avbetalingsordning. Men alle som har bodd her en stund eller har en originalecuatorianer i huset, vet at man kan finne sakene mye rimeligere i små butikker eller markeder enn hos Superpaco, selv med rabatten på 15 %.
Hvorfor kan ikke skolen selv ta seg innkjøpene og legge det på regninga? Jeg ser for meg to grunner. For det første kamufleres de reelle kostnadene ved at de kan presentere en lavere månedsregning. For det andre har ingen ecuatorianere tillit til innkjøpere. Man tar for gitt at de spiser av kaka eller tar provisjon fra forhandlerne for å velge dyre produkter. Uten å kjenne historikken, kan jeg godt tenke meg at foreldrene selv på et eller annet tidspunkt har forlangt å ta jobben.
God skolestart til alle små og store landsmenn der hjemme.
