5 måneder etter immigrasjonen til Ecuador hadde jeg ennå ikke vært på stranda. Litt rart kan noen tenke, hva er da vitsen å bo i et land ved ekvator og med slik fin en kyststripe? Så enkelt er det nok ikke. Det er mange timers busstur ned fjellene fra Quito til nærmeste strand. Og all den tid det har vært andre prosjekter, har det ikke blitt anledning.
Jula 2012 bød imidlertid på en del virkeløse dager, så vi planla noen dager på playen i Manta i julen, og deretter en liten tur til de mer høyereliggende Loja og Alamor, hvor vi skal kikke litt på eiendommer og feire nyttår.
Vedrørende jul på playaen er det flere steder, fra Salinas, langs «ruta del sol» til Esmeraldas i nord. Manta pekte seg ut ettersom det er flyforbindelse direkte fra Quito. Her må det innskytes at bestilling per internett fremdeles ikke er optimalt for lokale flyforbindelser i Ecuador. I alle fall eksisterte ikke ruta Manta-Cuenca som vi trodde vi hadde bestilt for å komme videre fra Manta hos dette selskapet. Noen omdisposisjoner måtte foretas på flyplassen. Regelen er at man fortsatt bør ta turen personlig til et av flyselskapenes utsalgssteder for å forskire seg om at alt er i orden. Til tross for at det lokkes med tilbud ved bestilling over nett.
Også hotell var bestilt over nettet (booking.com). Normalt liker jeg å ordne slikt på stedet, men med en baby på slep og usikkerhet vedrørende etterspørselen rundt høytiden, gjorde at vi ønsket å sikre oss. Hotell Francisco virket som et bra alternativ pris og standard tatt i betraktning. Dog ble vi litt usikre under samtalen med drosjesjåføren som brakte oss inn til byen fra flyplassen. Vi snakket om de mange hoteller i byen og spurte ham hvordan det er med Hotell Francisco. Kystbefolkningen er kjent for å være adskillig mer direkte enn fjellfolket (kanskje en av grunnene til at de ikke går så godt sammen), og svaret illevarslende «Ikke så bra».
De mest observante av oss ser klare nyanseforskjeller mellom hamburgerne på Mcdonaldsreklamene og de som blir servert. Slik var det også med hotell Fransisco. Det var slett ikke lyst og trivelig som på bildene og malingen satt slett ikke fast på veggene alle steder. Fra å være et 35-dollarhotell forvandlet det seg til et 15-dollarsalternativ, som antakelig er den pris de tar når man kommer inn fra gata.
Men jeg har bodd adskillig verre steder. Ikke med en baby, men hvis hygienen holder standard er det ingen grunn til bekymring.
Resepsjonisten ble litt forskrekket da vi hadde tenkt oss ut med den lille i begynnelsen av mørkningen, og spurte ham om retningen. Han insisterte at vi måtte ta drosje til sentrum. Denne delen av byen var slett ikke trygg.
Etter en liten runde hvor vi blant annet inntok på Mantas grillede tunfisk, bar det tilbake til det dystre hotell Francisco og det skumle strøket øst for elva.
I løpet av natta ble det observert et interessant dyreliv i springvannet. Når vi skrudde på, vrimlet det av små krabater i vannet. En hypotese er at hotellet har en vanntank på taket, og ved manglende vedlikehold kan det gi gode vekstvilkår for organisk liv.
Nå var det ikke lenger trøst i fars historier om de rufsete stedene han hadde overnattet på sine reiser i sin ungdom. Vi måtte ut på julaften og finne annet herberge.
Hvordan ville det gå? Ville det fortsatt være et hotel som ville forbarme seg over et ungt par og deres førstefødte julekvelden?
Fortsettelse vil kanskje finne sted.