«De Velasco a Correa» (Fra Velasco til Correa) heter ei ny bok som er skrevet av Carlos de la Torre. Den handler om den politiske populismen i Ecuador.
Carlos de la Torre er mannen som redigerte «The Ecuador Reader: History, Culture, Politics» (2008) som for mange har vært en innfallsvinkel til en bredere forståelse av Ecuador. Dessuten er han professor i sosiologi ved universitetet i Kentucky og har skrevet flere bøker om populismen i Latin-Amerika.
«Populismen» blir gjerne eksemplifisert med Juan Peron (altså mannen til Evita) og hans ledelse av Argentina i 1950-årene. Den gjenspeiler en ledersskikkelse med stor popularitet i folket som han vet å spille på. De la Torres vinkling er populismen som et svar på den politiske, økonomiske og kulturelle eksklusjonen av de fattige. Det reiser seg en talsmann for de fattige med en retorikk rettet mot det styrende oligarki (fåmannsveldet).
Boka tar utgangspunkt i Rafael Correa som har sittet, og sittet godt, som president i Ecuador siden 2007 og i Jose Maria Velasco som var det 20. århundres vesentligste profil i presidentsetet. Velasco presterte å bli valgt til president hele 4 ganger men i motsetning til Correa fullførte han bare en av periodene han ble valgt for. Han er mannen bak det skråsikre sitatet » Gi meg en balkong å tale fra og jeg har dem (folket) i lomma».
Velasco i sin tid klarte å mobilisere massene mot det åpenlyse valgfusket som fant sted i valg etter valg. En annen «populist» som nevnes er Abdalà Bucaram, president valgt i 1996. Han karakteriserte de styrende oligarkene som feminine og late kjerringer som ikke gadd å stryke sitt eget tøy. De fattige var derimot legemliggjøringen av den sanne maskulinitet. Correa tordnet mot den nyliberalistiske politikken og lovte å bringe makten fra partipampene tilbake til folket.
Så er det det, skriver de la Torre, at når disse lederne kommer til makten blir de like autoritære selv. Ikke tåler de kritikk. Velasco stengte aviser og forfulgte journalister. Correa har gjennomført lovendringer for kontroll av massemedia, bygget opp et nett av statlige medier og lagt seg ut med kritiske journalister.
Populistene har også et problem med organiserte sektorer i det sivile samfunnet. Med Velasco var det særlig studentene og fagforeningene. Correa beskylder ledere av sosiale organisasjoner for terrorisme og lager egne parallelle bevegelser som støtter de politiske avgjørelsene hans. Begge hadde eller har et behov for å marginalisere venstresiden i politikken.
Såvel Correa som Velasco ønsker å framstille seg som en landsfader. De ser på borgerne som barna sine og ikke likesinnede. Barn må som kjent oppdras i gode verdier. Velasco var den strenge faderen, nærmest som en prest å regne. Correa vil videreføre patriarkatet ved å endre grunnloven for å bli gjenvalgt ytterligere en gang.
Populistene utvider gjerne også grensen for statens betydning. Velasco iverksatte en rekke prosjekter som ofte ikke ble fullført på grunn av manglende ressurser. Under Correa har statsapparatet ekspandert betydelig. Staten er tilstede i borgernes liv mer enn noen gang tidligere. Myndighetene forsøker å regulere informasjonsstrømmen, instruerer organisasjoner om at de ikke skal drive med politikk og vil til og med bestemme serveringstidene (dette virker enda mer uhørt i Ecuador enn i Norge) og hvilken type komfyr borgerne skal bruke.
Og ikke minst, populistenes oppfatning av demokrati er at den foregår like mye ute i gatene som i de formelle institusjonene. Demonstrasjoner med massive oppmøter og sivil ulydighet har brakt disse populistene til makten og de har fjernet dem. Er det noe slikt vi ser i disse dager? Demonstrasjoner og motdemonstrasjoner preget så god som hele juni måned. I løpet av august skal urbefolkningsorganisasjoner gjennomføre en protestmarsj tvers gjennom hele landet
Kilder:
Carlos de la Torre Espinosa: De Velasco a Correa (2015)
Artikkel av Carlos de la Torre i El Comercio 19. juli 2015
(Mannen på bildet ble imidlertid mer populær etter sin død og er ikke omtalt i boka. Den egentlige landsfaderen Eloy Alfaro).