De er mange i landet der langt mot nord som anser desember måned for å være i overkant overjulefisert. 100-vis av tradisjoner skal overholdes og det kommer nye til hvert år. Og av nykommerne er det en overrepresentasjon av slike som koster mye penger.
Hvordan er dette i Ecuador, et land hvor det alminnelige inntekstnivået er en brøkdel av Norges?
Fraværet av naturlige julekomponenter som snø og grantrær gjør jo sitt. Pynten er ikke så dominerende som i Norge, men likevel godt synlig i form av plastikk og neonlys. Ofte danner de juletreets former.
Julens sentrale aktører, børs og katedral er selvfølgelig aktive. Julemesser avholdes og jesusbarnet stilles ut i krybben sin. Men ettersom svært mange ecuadorianere er kirkegjengere året rundt, blir ikke forskjellen stor.
Mest nærværende i jula er handelsstanden. I Guayaquil var tusenvis av tilskuere til stede da «julenissen» landet med helikopter på taket av et av byens kjøpesentre.
Og i Ecuador slår lønnsloven fast at 2/13 av lønna skal utbetales i desember. Det er det ecuadorianere kaller den 13. lønninga. (Mange utlendinger som har ansatt en vaskehjelp eller annen lønnstaker får lang nese i desember, når de får beskjed om å utbetale en ekstra månedslønn). Dette får ekstra fart i julesalget. I tillegg blir de store varekjedene stadig flinkere til å distribuere kredittkort slik at man kan betale til neste år.
Likevel stusser jeg over omfanget da jeg var innom en filial av Ecuadors store leketøyskjede «Juegeton». Det var stappfullt 21.desember. En kvinne slepte på 3 «handleposer», størrelse søppelsekk, med leker hun hadde kjøpt. Og hun var slett ikke alene om dette. Nå har jo antallet barnefødsler vært relativt høyt i tidligere generasjoner, så hun har kanskje et utall nevøer og nieser, skråstrek barnebarn som skal ha sitt.
Men vel å merke, disse gavene er ikke til småtassene som er bundet i en bylt på ryggen til moren sin mens hun selger tyggegummi eller andre varer i et gatekryss. Antakelig heller ikke til barna til vaktmannen i boligblokka vi bor, som har en månedslønn på 300 dollar og blir kjempeglad hvis man forærer ham restene i kjøleskapet fordi man uansett skal reise bort i jula. Eller til arbeideren som står oppstilt under ei bru og venter til noen kommer forbi og gir ham en dagsjobb for en betaling av 15 dollar.
De voldsomme reklamekampanjene, tilbudene og kredittkortene er ikke rettet mot landets fattige, men den stadig voksende middelklassen.
Så hvordan er de fattiges jul? Kanskje skal vi nøye oss med å anta at de feirer den sammen med familien?