Når jeg løper i Carolinaparken på morgenkvisten, er det til stadighet noen som går forbi meg.
Kappgang er forholdsvis utbredt i Ecuador til å være en liten idrett. Den viktigste årsaken til det heter Jefferson Perez. Han har vunnet Ecuadors første og eneste gullmedalje noensinne i de olympiske leker. Det skjedde i Atlanta 1996 da han gikk 20 kilometer raskere enn alle andre i verden.
Mannen er en levende legende. Hans populæritet overgår hva enhver politiker kan drømme om. Ikke engang heltene fra uavhengighetskrigen mot Spania ville hatt en sjanse i en popularitetskonkurranse mot Jefferson. Han har da også, som vel den eneste nålevende personen, fått oppkalt et busstopp etter seg i Quitos trolleybussnett.
Han ble, som så mange store idrettsmenn, født i beskjedne kår. Han så dagens lys i Cuenca i 1974. Var det klimaet høyt der oppe i fjellene som formet hans kropp og sinn slik at begge deler optimaliserte evnen til å gå fort? Uansett var han et naturtalent. Han begynte å trene friidrett for å klare noen fysiske tester som skulle gjennomføres på skolen han gikk på. Og fra da av, bokstavelig talt, gikk det unna.
Hans første internasjonale medalje var i ungdomslekene i Bulgaria i 1990 da han vant bronsemedalje. Nå hadde Ecuador en idrettstjerne som skulle fjetre dem til fjernsynet eller radioen under store mesterskap i nesten 20 år. Alltid var Jefferson blant de fremste. Han oppnådde å bringe hjem tre verdensmesterskap før han avsluttet med en sølvmedalje i Olympiaden i Bejing i 2008.
Etter at han la spasserskoene på hylla har Jefferson Perez jobbet med sin egen stiftelse som har til formål å fremme utdannelse, helse og sport for barn i familier med små økonomiske ressurser.
Dette var et utdrag av historien til Ecuadors største idrettsmann gjennom tidene. Foran olympiaden i London senere denne måneden er det få forventninger om at landet skal få sin andre olympiske gullmedalje – uten Jefferson
Her er hjemmsiden hans.