Det er over et år siden vi fant huset og 3 måneder siden vi flyttet inn. Jeg har allerede skrevet om hvordan vi lette etter ny bolig tilpasset en familie på fire og hvordan vi havnet på en frittstående bolig i en borettslagsliknende organisasjon i Sangolqui, 45 minutters kjøretur fra Quito.
Gapet på over 9 måneder krever sin forklaring. Selger og utbygger Mutualista Pichincha er et av de største selskapene i Ecuador og har vel et relativt greit rennome. Likevel skal det ikke være lett.
For det første «luktet» det av finansieringen min. De norske kronene på bok måtte redegjøres for. Nye forordninger av myndighetene tok sikte på å hindre vasking av svarte penger fra narkotikahandel. I realiteten tenkte man nok helst på Colombia hvor den slags i alminnelighet kommer fra. Men det skal være likhet for loven, og det kunne ikke gjøres unntak for borgere av det oljestinne og rettskafne kongeriket i det fjerne Europa. Jeg fant senere ut at det var flere kjøpere fra Colombia i borettslaget. Det kan være derfor de var så strenge på akkurat dette. For ordens skyld, colombianerne jeg har snakket med her ser veldig snille ut og minner overhodet ikke om narkobaroner.
Så jeg forklarte at de pengene jeg hadde tenkt å kjøpe for i hovedsak stammet fra salg av leiligheten min på Sagene for tre år siden. Dette krevde ledelsen i Mutualista Pichincha (ja, vi dro rett til topps – underordnede funksjonærer kan ha en tendens til å være litt for nidkjære i tjenesten) skulle dokumenteres. Så jeg bladde gjennom gamle eposter og fant en pdf-fil med kjøpekontrakten. Dessverre var det ikke den undertegnede versjonen, men jeg håpet at de ikke ville bry seg så mye med det. Ekspertisen på skandinaviske språk er neppe særlig høy i selskapet, så hvorfor skulle de nå bry seg med detaljer? Dokumentet ble sendt til juridisk avdeling for gjennomgang, og det eneste de skjønte var at kontrakten ikke var underskrevet og derfor ikke gyldig. Her kunne det vært veldig enkelt å lage underskriftene selv uten at de på noen måte kunne påvise at det var «forfalsket». Men hvem vet, kanskje har de et laboratium for verifisiering av slikt.
I stedet klarte jeg å overbevise om at en likningsutskrift fra de norske skattemyndighetene ville være en garanti for pengenes «renhet». I begynnelsen stilte man seg litt tvilende. Antakelig har ikke skattemyndighetene i Ecuador den samme troverdighet. Jeg understreket at likningsutskriften bekreftet at pengene var legale og (behørig) beskattet. Da jeg samtidig lovet dem et flott stempel, var de solgt. Etter en mail til kemneren, fikk jeg sendt over scannede og stemplede utskrifter av tre siste års likninger og alle ble fornøyd.
Jeg kunne skrevet mer om møtene med Mutualista Pichincha, alle dokumentene vi måtte skaffe til veie, hvordan vi selv engasjerte en advokat som i sin tur krevde dokumenter fra Mutualista Pichincha (hvilket for så vidt var litt fornøyelig), men det kan bli langtekkelig.
Til syvende og sist fikk vi nøklene til huset og de fikk pengene.
Men historien om huset i Sangolqui er ikke over! Følg med.
Har du planer om å reise til Ecuador? Her er en bok om Quito.