«Huasipungo» (Jorge Icaza 1934) er det mest sentrale verket i Ecuadors litteraturhistorie. Ikke så mye for sin litterære kvalitet, som for sin tematikk, nyskapende stil og ecuadorianske særpreg.
Ikke det at Huasipungo ikke har høy litterær kvalitet, men mange mener det er skrevet bedre bøker i Ecuador siden, inkludert av Jorge Icaza selv.
Tittelen, Huasipungo, er det indianske ordet for et stykke land der du kan drive jordbruk. I praksis refererer det til et felt jordeieren tildelte den indianske arbeideren for at han kunne jobbe med denne på sin fritid, altså når godseieren ikke trengte ham. Ikke helt ulikt den norske husmannssystemet fra forgangne århundrer.
Så romanen er som man kan vente et himmelhøyt rop om urettferdighet. Tematisk anses romanen for å være et av foregangsverkene innen indigenismo, altså litteratur som tar for seg urbefolkningens liv og levned. Noen mener den kommer litt på siden, ettersom urbefolkningen i fortellingen mer fremstår som en homogen gruppe enn virkelige mennesker. For mye blir sett fra godseierens sted.
Og til å begynne med får vi virkelig sympati med godseieren Alfonso Pereira. Han er gjeldstynget og kan ikke gå fritt rundt i Quitos gater uten å få en hale av kreditorer etter seg. Og verst av alle er hans egen onkel Julio. På toppen av alt har hans ugifte datter klart å bli gravid med en slabbedask som umidddelbart forlot åstedet.
En mulig løsning på problemene skimtes da han gjennom onkelen får rede på at noen «gringoer» er interessert i trevirke (eller olje?) fra godset hans. Det krever imidlertid anleggelse av en vei helt ut i ødemarka, gjennom skog og fjell.
Så don Alfonso tar med familien, mor og datter på den strevsomme veien ut til godset.
(Så en liten digresjon med informasjon til den norske leser: Disse godsene, eller haciendaene, var samfunn som foruten betydelige jordbruksområder hadde sin egen infrastruktur med kirke, landhandel og fengsel. I dag kan du besøke noen av dem som turist hvor det er tilrettelagt for overnatting og diverse aktiviteter. Et sted som er omtalt et annet sted på disse sider er Hacienda Guachalà, noen mil nord for Quito).
Til dette avgrensede, isolerte samfunnet med et ubestemt antall livegne sjeler kommer altså don Alfonso Pereira fra Quito for å innta sin rolle som dets ubestridte hersker. Og med hvilken fryd, hvilken entusiasme han utøver denne myndighet som en fortrengning av sine egne problemer. For hver side man blar i boka utfordrer han nye grenser for sin makt. Er den ubegrenset?
Vi har selvfølgelig liknende beskrivelser fra vår egen litteratur om storbondens utnyttelse av sine husmenn, som i Martin Andersen Nexøs «Pelle Erobreren». Men her kommer et rasemessig tillegg. Huasipungoene er indianere og derfor er det enda enklere for don Alfonso og distansere seg menneskelig fra dem. Helst definerer han dem som en del av sin eiendom, i liket med buskapen og driftsbygningene. Og en mann må jo gjøre hva han vil med sin egen eiendom!. Eller..?
Og imellom godseieren og indianeren har vi mestisen. Mestisen har begges blod i årene, men forholder seg helst til førstnevnte. Han er den betrodde medarbeideren, formannen, som setter godseierens planer ut i livet. Kirken, representert ved presten er også maktens håndlanger.
Mer skal ikke røpes fra handlingen. Romanen er oversatt til mer enn 40 språk, heri ikke inkludert verdensspråket norsk. Men den kan bestilles på engelsk eller spansk fra Amazon. For spansk versjon anbefales utgaven fra Colleciòn Antares, som er utstyrt med fyldige fotnoter som forklarer en del uttrykk fra kichwa som forekommer i teksten og andre lokale begreper.
Huasipungoen i dag? Systemet ble ikke formelt avskaffet før på slutten av 1960-tallet, og ifølge konstitusjonen er Ecuador nå en multikulturell og multietnisk nasjon. Men de indianske bøndenens rett til vann og jord er fremdeles gjenstand for polemikk og stadige konflikter med myndighetene.