Som nevnt i forrige innlegg, innåndet jeg landluft og slumret over på en av Ecuador-håndbøkenes foretrukne turisthaciendaer, 70 kilometer nord for Quito. Planen var å reise videre til det sagn0msuste Otavalo. Men ikke i et strekk. Vi skulle nemlig se hva dette ubeskrevede landskapet fram til bestemmelsstedet kunne vise frem. Her gjaldt det å ha øynene oppe for uoppdagede perler!
Først gikk turen inn til byen Cayambe. Det er en mellomstor by hvor de sjelden ser en gringo (dvs utenlandsk turist av europeisk eller nordamerikansk opprinnelse). Lang tid bruker man nok ikke her , men man en kan jo studere kontrastene til det travle Quito. Byen er pen, men ikke prangende. Kirken, parken og monumentet er verd noen minutter med kameraet. De fine og dyre restaurantene glimrer med sitt fravær, så lunsjen bør inntas på et sted som inviterer på noe typisk ecuadoriansk, som fritada eller cebiche. Vi valgte det siste. Encebolladaen var av de bedre. Det tyder på at eierne antakelig kommer fra kysten et sted.
Noen kilometer fra Cayambe kom vi til anlegget «mitad del mundo» (midten av verden). Nei ikke det store turistkomplekset det arrangeres guidede turer til fra Quito.Her har lokale krefter og forskere gått sammen for å finansiere sin egen hyllest til evkatorlinjen (og landet den går gjennom). Men man må spørre; hvor mange slike stasjoner langs ekvator trenger vi? Holder det ikke med det vi har like utenfor Quito? Stedets guide blir ikke svar skyldig. Dette siste ligger nemlig slett ikke på ekvator. Det kan mer karakteriseres som en hyllest til vitenskapsmennene på 1700-tallet som foretok de avgjørende målingene, samt et forlystelsessted for turister. Han er forarget over dette som han ser på som svindel og er flau over landet sitt som forleder utlendingene på denne måten. Det er nemlig her i Cayambe den virkelige ekvator finnes!
Anlegget er beskjedent sammenliknet sin upålitelige (?) fetter gunstigere beliggende innen Qutitos rekkevidde. Det består av en flere meter lang påle og en sirkel rundt formet som et solur i ulike inndelinger. (Det var selvfølgelig overskyet denne dagen). Med omkringliggende fjelltopper som referansepunkt kan man også bestemme årstider, tid for planting og høsting, vinter og sommersolverv, alt ut fra solens posisjon.
Videre nordover er det flere mulige avstikkere til naturreservat og fjellheimen. Vi valgte en tur innom Lago de San Pablo (bildet). Den er Ecuadors største innsjø beliggende på 2500 meters høyde. Med fjellene som bakgrunn er San Lago utrolig fotogen, sett fra talløse vinkler. Da vi kjørte rundt innsjøen passerte vi flere landsbyer som indikerer noe av fattigdommen på landsbygda. Men noen steder er også bygget turistvennlige hoteller med muligheter for utnyttelse av sjøens naturlige fasiliteter. Det er mest ecuadorianere selv som benytter seg av disse.
Etter å ha overnattet og gått litt rundt i Otavalo (beskrevet andre steder på disse sider), gikk turen sydover tilbake til Quito. Men med et lite stopp ved en av veirestaurantene i Cayambe. Det er flere av de som reklamerer for lokale spesialiteter som burde prøves ut mens man var i nabolaget. Alle som en har bizcochoer. Bizcochoen viste seg å være noen usedvanlig tørre kaker som kun kan inntas etter at den er dyppet i en stor kopp oversøtet kaffe. Dette nettstedet tar sikte på uten omsvøp å fortelle også den brutale sannhet. Derfor kan det ikke underslås; ecuadoriansk bakverk er ikke mye å skryte av. Er du kakemons, bør du mentalt innstille deg avholdenhet mens du er her. (Men det er selvfølgelig mye annet fint).
Mannen bak disken solgte også et lokalprodusert syltetøy av morbær. Etiketten fristet og ei flaske fikk haik inn til Quito. Ved nærmere øyesyn ved frokostbordet dagen etter, ble det oppdaget at den elegante brune flaske som syltetøyet er tappet på, er en av Cerveceria nacional’s ølflasker. Gjenbruk er tingen, og flaska er (forhåpentlig) godt vasket før fylling av syltetøy. For det var nemlig helt all right.