Det første du tenker når gulvet beveger seg og taklampene svaier fra side til side er : Det er meg det er noe i veien med. Så uvant er vi med jordskjelv at vi ikke har noe nedarvet reaksjonsmønster dersom det oppstår. Tiden det tar før den rasjonelle delen av hjernen overtar og assossierer situasjonen med noe vi har lest eller hørt om jordskjelv varierer fra person til person. Det betyr heller ikke så mye om man har opplevd det før. Først da reiser man seg og tar noen ustøe skritt; hvor befinner de andre i huset seg?
Et barn ligger og sover i andre etasje. I det man stormer opp trappa går lyset. De velkjente og innarbeidede trinnene må tilbakelegges i stummende mørke og viktige sekunder går tapt. På veien ut døra raskes det med yttertøy som henger lagelig til.
Noen naboer er raskere og står allerede utenfor. Andre roter fremdeles i husene, finner fram ting de tenker de må ha med seg. Da de endelig kommer ut, har alt roet seg. Dersom dette hadde vært det store skjelvet ville de vært for seine, tenker du.
Bekreftelsen på at det er over kommer først fra fotbladene som blir ekstra følsomme under disse omstendighetene. Noen sender blikk i den retningen den aktive vulkanen Cotopaxi befinner seg. Kan et slikt jordskjelv framprovosere et vulkanutbrudd?
Mobiltelefonene kommer fram. Det letes etter informasjon. Man prøver å få rede på hvordan det står til med familie og venner.
Du finner raskt tallet 6.9 på Richters skala. Det skal senere oppgraderes til 7.8. Jordskjelvets episenter ligger i provinsen Esmeraldas ved den nordlige delen av Ecuadors kyst 170 km kilometer unna. Når det var så dramatisk her, hvordan må det ikke være for dem der nede? Hvilke skader, materielle og menneskelige, vil vi etter hvert få vite om?
Bakken ligger rolig nå. Men folk selv finner ikke roen. De går inn i husene sine, men mange vil ikke få sove denne natta. Timer vil tilbringes framfor dataskjermen og mobiltelefonen. Nødveskene som allerede burde være pakket på grunn av beredskapstilstanden til Cotopaxi, ordnes.
De offisielle meldingene er sparsomme og virker å være beregnet på å unngå panikk. De viktigste nyhetsformidlerne begynner å publisere bilder og melde om skader. Men det går sent. Lenge blir det kun snakket om to døde i Guayqauil og en ødelagt bro. Oppdateringene fra Manta kommer på morgenkvisten og fra Esmeraldas enda senere.
Sosiale medier, i særdeleshet Facebook og telefonappen WhatsApp som alle bruker her, bidrar til såvel informasjon som desinformasjon. Mange forventer en tsunami eller et tsunamivarsel for kysten. Et opptak angivelig fra helsemyndighetene anbefaler sine ansatte å sove med klærne på. Men tsunamien uteblir.
En Facebook-melding kommer etter en time til alle de ser befinner seg i det katastroferammede Ecuador, om å bekrefte at de er utenfor fare. Mange samtykkr i dette, noe som virker beroligende på kjente i inn- og utland.
Dagen gryr og Quito, med satelitten Sangolqui hvor jeg bor, har sluppet relativt billig. Men glemt er oppstanden på grunn av rotta som løp over gårdsplassen i forrige uke. Alle fotballkampene er avlyst og det er nå tid for opptelling av skadene på land og folk.
(Nedtegnet dagen etter det store jordskjelvet som fant sted ca kl 18.30 lokal tid den 16. april 2016 i Ecuador)
Bildet er fra et shoppingsenter i nærheten og publisert av TV-kanalen Ecuavisa.