Hans navn er Xavier Bonilla, men når han tegner heter han bare «Bonil». Han er karikaturtegner , vitsetegner og illustratør. Da jeg begynte å lese ecuadorianske publikasjoner, var hans streker som man kan gjenfinne så mange steder et lyspunkt blant alle de kronglete spanske setningene. Han beveget seg fra våre dagligdagse problemer og irritasjoner til tilsvarende på høyt politisk plan.
Nå har han blitt tildelt den høyeste utmerkelse en avistegner kan oppnå. Jeg snakker ikke om priser som utdeles i forbindelse med konkurranser eller påskjønnelser for varige bidrag i kulturens tjeneste. Nei, han er nemlig blitt sanksjonert av myndighetene for en av tegningene sine!
Mens de store avisene i Norge har fjernet den politiske strek fra sine sider ( nok et symptom på et samfunn i forfall), lever den i beste velgående her i Ecuador. Og den fremste av tegnerne er Bonil. Foruten hans daglige bidrag til avisen El Universo, er hans tegninger blant de få som er funnet verdig egen utgivelse. Av opphavsrettslige grunner kan jeg ikke gjengi de her. Men jeg tok noen foto av plakatutstillingen som sto en måneds tid på fortauet til Avenida Naciones Unidas, hvor han gikk i rette med trafikkkulturen. Det tror jeg er greit.
De politiske tegningene hans er morsomme og treffende. Presidenten er selvfølgelig en kjær inspirasjonskilde. Rafael Correas caudilliske trekk (Caudillo er mer eller mindre synomymt med sterk mann; enehersker i Latin-amerika) er sjelden mer fremtredende enn her. Ofte har han en papirkrone på hodet, laget av avisen El Universo. En gang var han en maskert fribryter som klatret opp i ringen (men vi kjente godt igjen både nesetippen og hakepartiet) som utfordrer til Guayaquils borgermester Jaime Nebot. Poenget var at bak presidentpartiets anonyme kandidat til borgermestervalget var det Correa selv som holdt i tøylene.
Tegningen han er blitt sanksjonert for, forestiller ikke presidentens blide fjes. Men det var statslederen selv som brakte den inn for kontrollorganet. Saken er som følger : Det var en razzia hos et tidligere medlem av nasjonalforsamlingen. Han var mistenkt for å ha hacket seg inn på andre medlemmers sider og lekket opplysninger. De tok med seg alt elektronisk utstyr i leiligheten hans. Bonil illustrerte dette med en glisende gjeng uniformerte menn som rasket med seg kostbarhetene fra et privat hjem. Og fra kontrollorganets synsvinkel ble dette en uholdbar anklage om lovbrudd fra offentlige tjenestemenn, som faktisk kun gjorde sin plikt.
Og det er jo klart, fra det øyeblikk karikaturtegneren angriper vanlige mennesker i stedet for makthaverne, oppheves hans funksjon. Noe mer usmakelig enn en vitsetegner som gjør narr av svake grupper finnes knapt.
Men Bonil og hans sympatisører ser det ikke slik. Tegningen skildrer representanter for maktutøvere i ferd med å krenke en privatpersons hjem. At det ser ut som et røveri tillegges det alminnelige karikaturiske element, – overdrivelsen. Alle vil jo forstå det. Hele prosessen bunner i et ønske om sensur. Myndighetene vil kneble, eller rettere; binde hendene til karikaturtegnerne.
Bonil stilte opp på høringen med en blyant like stor som ham selv under armen. Hans tegninger som kommenterer denne saken har vært en fest. De kan selvfølgelig ikke gjemgis på under 1000 ord. Men en av dem viser en vanlig blyant med viskelær på toppen. Ved siden av er en korrigert versjon som hovedsakelig består av et viskelær med en blyantstump på toppen. «Kontrollorganets nye forskrift for blyanter».( Altså, viskelæret er mye større enn selve blyanten).
Det ble litt leven og avisredaksjonen måtte betale et forelegg og beklage. Men Bonil tegner fortsatt. Til glede for alle som ikke selv er avbildet på verkene hans.
