«Jeg tar ikke i søppel» sier president Rafael Correa og sikter til tidligere president og landflyktige Abdalà Bucaram. Han lever i politisk asyl i Panama, men vil så gjerne vende tilbake for å stille i presidentvalget i 2013.
Bucaram er av libanesisk opprinelse. Hans familie har gjort seg sterkt bemerket i politikken.
Hans første store interesse var imidertid idrett. Tidlig på 1970-tallet var Abdalà innehaver av Ecuadors nasjonael rekord på 100 meter. Han ble tatt ut til OL i Munchen i 1972. Etter karrieren praktiserte han som gymlærer, trener og begynte etter hvert å involvere seg i administrasjon. Han var en periode president for Ecuadors mest merriterte fotballklubb.
Hans politiske karriere ble innledet i 1979 da han ble utnevnt til generalforvalter for politiet i provinsen Guayas. Her markerte han seg særlig for sin moralske kampanje rettet mot prostituerte, homoseksuelle, samt kvinner i miniskjørt. Hans raske utnevnelse ble knyttet til familiens innflytelse. Onkelen Assad Bucaram, eller Don Buca som han ble kalt, var grunnlegger og leder av partiet CFP. Assad kunne, fordi han var født i Libanon, ikke selv stille som presidentkandidat. I stedet vant Jaime Roldos, Abdalàs svoger, valget for partiet i 1979.
I 1981 omkom president Roldos og kona Marta, Abdalàs søster, i en flyulykke. Bucaram mente de var ofre for en konspirasjon og et attentat. I sin svogers minne stiftet han partiet PRE (Partido Roldosisto Ecuatoriano) – eller Roldosistene som de kalte seg. Partiet fikk flere plasser i kongressen og Abdalà selv ble borgermester i Guayaquil. Til tross for dette ble han kastet i fengsel i 4 dager for å ha fornærmet daværende president Leon Febres Cordero. Kort etter fikk han 4 nye dager for å ha fornærmet de væpnede styrker (som «var ubrukelig til alt annet enn å bruke penger»). Ettersom han også hadde fått en korrupsjonsanklage på seg, fant borgermesteren det best å forlate landet. Han søkte politisk asyl i Panama. I 1986 fikk han lov av kongressen å komme tilbake. Men det drøyde litt ettersom han hadde pådratt seg en narkosiktelse i Panama. Selv sa Bucaram at politiet hadde plantet kokain i leiligheten og at Febres Cordero sto bak.
Tilbake i Ecuador fortsatte Bucaram å bygge seg opp politisk fram til presidentvalget i 1996. Hans kampanje profilerte seg med «Makt til de fattige»- «Jeg blir mistenkeliggjort fordi magen min ikke tolererer brød bakt av de fadersløses jammer. I min ensomhet kan jeg lytte til gråten fra de svakeste og mest marginaliserte i Ecuador», sa han. Han vant valget over rivalen Jaime Nebot, nåværende borgermester i Guayaquil.
Vel plassert i presidentembetet kom Bucaram aldri igang med å innfri valgløftene sine til de fattige. I stedet satte han igang en nyliberalistisk økonomisk politikk, inspirert av den argentinske presidenten Carlos Menem og hans rådgivere. Det var de samme økonomiske virkemidlene som om kort tid skulle bringe Argentina inn i sin største økonomiske krise noensinne. Bucaram privatiserte statlige bedrifter og bekjempet fagforeninger og andre misfornøyde. For å gjøre det riktig hjemmekjært plasserte han nære familiemedlemmer i sentrale posisjoner. Bror Alonso ble sosialminister, søster Elsa presidentens privatsekretær og rådgiver, svoger Pablo finansminister, fetter Josè sentralbanksjef, fetter Jorge likningssjef i Guayas og fetter Arreroes regjeringssekretær. Aller mest oppmerksomhet fikk likevel den nye presidentens eksentriske livsførsel. Presidentpalasset og kongressen ble arnested for ville fester. Det var da han ble beæret med tilnavnet «El Loco» – gærningen, noe han visstnok satte stor pris på. Da han deltok på det latimanerikanske toppmøtet i 1996 forærte han samtlige statsledere en CD med hans egne sanger.
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Over hele landet løp folk ut i gatene og krevde presidentens avgang. Presset ble for stort. Kongressmedlemmene vred seg i stolene sine. Så fant de at de kunne avsatte ham på grunn av mental utilregnelighet. Dette ble vedtatt med knapt flertall og uten at noen medisinske sakkyndige ble konsultert.
En påtalebeslutning basert på korrupsjon og vanskjøtsel av offentlige midler kom litt senere. Bucaram flyktet nok en gang til Panama.
Derfra har han fortsatt å styre partiet. Han hadde en kort visitt i 2004 da han ble lovet amnesti av president Lucius Gutierrez. Lucius fikk selv problemer og Bucaram returnerte til sitt asyl.
Nå er han klar for å vende tilbake og stille som presidentkandidat i februar 2013. Han påstår at Correas parti Alianza Paìs (AP) har lovet «fritt leide». Dette benektes og Bucaram gir dem det glatte lag fra sin twitterkonto. Correa er mann uten ære og en troløs feiging, skriver han. Correa på sin side sier han er velkommen tilbake for å sone udådene sine. Og legger han til, måtte straffen bli kort slik at han etterpå kan komme og fortelle ham ansikt til ansikt det han har skrevet om ham på twitter.
Les også:
Valget 2013
Alberto Acosta og venstrealliansen
Kilder:
El Telegrafo 10/08/12