Det gjentar seg hvert år. Forelskede hvaler kommer i september måned for å tilbringe hvetebrødsdagene utenfor Ecuadors kyst. De er heller ikke særlige diskrete av seg.
Fra Puerto Lopez kan skuelystne gå om bord i små båter. Med avsikrede kameraer finner de sin plass før det bærer til havs. Etter en halvtime er man ute på åpent hav. Passasjerene nistirrer på det blå teppet som omgir dem på alle kanter. Kapteinen beroliger: Vi finner alltid hval.
Da er den der. Først langt borte, så litt nærmere. Etter hvert er det flere. Og de er store. Aner de at det er en person av hvalfangerætt ombord? En som satte mammas hvalgryte som nummer to etter kjøttkaker ved middagsbordet? Forhåpentligvis tar de alle for uskyldige turister.
Hvalene stiger opp og dukker ned. Av og til tar de en pustepause, men stiller seg ikke opp for at turistene skal ta bildene sine. Her må man være rask. Lang eksponeringstid gir kun blått hav. Etter noen mislykkede forsøk finner jeg innstillingen ”idrett” på fotoapparatet. Da klarer jeg å ”fange” den ettertraktede halen der Leviathan slenger den i været før han dukker ned i dypet.
Og heldigvis, Ingen av av de store dyrene gjør antydning til å ville måle krefter med det skjøre fartøyet vi befinner oss om bord på.
Puerto Lopez er et av stedene du passerer langs ”Ruta del Sól” – solkysten.