Jeg har i et tidligere innlegg fortalt om at vi kjørte fram og tilbake i den vidtstrakte dalen los Chillos for å finne et passende hjem til en familie som snart ville telle fire (samlet antall nordmenn og ecuadorianere). I prosessen lærte jeg gradvis å kjenne et annet Ecuador enn storbyen Quito. Ikke bare besto dalen av utbyggingsfelt for middelklassefolk som ville ut av byen og nye infratrukturer under utvikling, men også av flere eksisterende, pulserende små lokalsamfunn.
Og jeg antydet vel også at vi etter flere måneders leting hadde funnet det vi mente vi lette etter.
Selvfølgelig ble huset dyrere enn budsjettert, men også lenger vekk fra byen enn vi hadde tenkt. Den ligger helt ytterst i dalen, der veien fortsetter sørover til byene Latacunga, Ambato og Baños. Men til gjengjeld ligger det i tilknytning (spaseravstand) til småstedet Sangolqui. Der vil vi finne det meste av det vi trenger. Der er buikker, lokale markeder og til og med kino. Behovet for å reise inn til Quito vil derfor ikke være så presserende. Jeg vil skrive mer om Sangolqui senere.
Huser er i en organisasjon (borettslag) bestående av 75 like hus. Området er som alle andre innmuret og det er ansatt døgnkontinuerlig vaktservice. Selve bygningen er tre flater på omtrent 50 kvadratmeter hver, herav i den øverste består for en stor del av den etterlengtede takterrassen. Når nattemørket senker seg (ved 18.00-tiden her ved jordens midte) skal jeg sitte med mitt nyinnkjøpte stjernekart og filosofere over hvor små stjernene er sammenliknet med meg selv. Den lille hageflekken vil tilfredsstille andre interesser, samtidig som den ikke er større enn at jeg neppe vil bli pålagt større oppgaver i forbindelse med den. Værelset og toalettet i den øverste etasjen var imidlertid ikke ferdigstilt. Her hadde man valget om å la utbyggeren gjøre det ferdig mot et tillegg i prisen, eller om man ville være sin egen byggherre for dette lille prosjektet. Jeg må skyte inn at denne toppetasjen har et stort potensiale. Et skrånende tak, takvindu og det store vinduet ut mot terrassen gir en behagelig naturlig opplysning. Når man ellers har som vane å stå opp ved soloppgang,som selvfølgelig kommer til samme tid hver dag året rundt, er det tiltalende å bli vekket av sollyset.
Området ellers består av pent anlagte hageområder, en idrettsbane og to lekeplasser. Den ene lekeplassen er forøvrig rett ovenfor huset vi valgte så jeg har god oversikt fra terrassen min. Det er også en innendørs svømmehall, med både jacuzzi og badstue. Som jeg nevnte forrige gang synes jeg dette er unødvendig luksus. Men dette bassenget har 12 meters lengde så det er mulig å strekke ut. Det er faktisk noe jeg kommer til å bruke. Før utbyggingen var dette en stor hacienda. Innenfor området har man latt stå noen gamle, fredete eucalyptus-trær. Og det er jo kult.
Omgivelsene rundt består av foruten småbyen Sangolqui, fjelltoppene langs La Ruta de los volcanos, altså vulkanruta med i hovedsak ikke aktive vulkaner. Den ble navnsatt av ingen ringere enn oppdageren Alexander Humboldt da han befant seg i nabolaget. Og ikke langt unna befinner selveste Cotopaxi seg, den legendariske snødekte toppen som er nærmest et ikon for Ecuador. Det er ikke den gjenstand du kan finne i suvenirbutikkene som ikke har Cotopaxi som motiv.
På det tidspunkt var vel omtrent tredjedelen av husene bebodde. Det bekymringsverdige ved å kjøpe bolig i et ikke helt innkjørt borettslag ble feid til side. Ville det straffe seg? Tross alt var det et av de eldste eiendomsutviklere i Ecuador som sto bak. Det skulle de minne oss om flere ganger i det følgende.
Dette var i februar i år. Så hvorfor har vi fremdeles ikke flyttet? Se det skal jeg fortelle om i et senere innlegg.