Quito ligger som kjent i ei gryte omringet av fjell. Langs en av disse høydene er bydelen La Chilena.
La Chilena er oversatt kvinnen fra Chile/Chilerinnen og hun er en av byens mytiske figurer. Hun omtales både som den vakre chilerinnen og som den triste chilierinnen. Hva har hun gjort for å sette slike spor etter seg? Eller har hun i det hele tatt eksistert?
Legenden forteller at ved det 17 århundres begynnelse flyttet et velstående par fra Chile til Quito. Her fødte de et pikebarn. Hun ble like lovprist for sin skjønnhet som eventyrprinsessene i Disneys filmatiseringer. Men med årene ble hun adskillig mer frivol enn disse. Hun lekte, flørtet og kokketerte med byens unge menn. På den annen side mente noen at det lurte noe dystert over henne. Noe blekt og hinsides denne verden som kunne skues når hun mente seg alene.
Så giftet hun seg med en landsmann av sine foreldre med det omstendelige navnet don Domingo Lastarria y Bastarrachi. Om man kjenner navnet hans er hustruens ukjent i dag. Hun vil kun huskes som la Chilena.
På en måte ble det roligere rundt henne etter giftermålet. Men på den annen side var ektemannen sykelig sjalu. Han led mange og uberettigede kvaler på grunn av dette. For å komme på andre tanker tok han seg en tur rundt i landet for å inspisere eiendommene sine (for han var en rik mann).
Mens han var på reise ble hustruen rammet av sykdom. Så alvorlig var det at hun ba sin svigerinne, som også passet parets lille barn, å tilkalle en skriftefar.
På samme tid galloperte en rytter og med sin hest over sletten der parken El Ejido i dag ligger. Don Domingo Lastarria y Bastarrachi var på vei hjem til sin kone, uvitende om disse begivenheter. Uten å ta seg tid til å sette hesten i stallen stormet han inn i huset og sin kones sovekammer.
Men hva fikk han se? En kirkens mann bøyd over kona som lå i senga. Deres hoder var tett inntil hverandre og hennes munn var åpen. Hvordan ville en mann beatt av sjalusiens demoner forholde seg til dette? Don Domingos raseri levnet ingen tvil, ingen alternativer. (Heller ikke i de dager unnslo kirkens tjenere seg for kjødelige lyster, om det var anledning for det). Sverdet hans gikk i en bue og skilte prestens hode fra kroppen. Før hustruen rakk å tilkjennegi en passende reaksjon på den hodeløse presten, møtte hun sitt endelikt av det samme sverdet. I det samme kom svigerinnen, don Domingos egen søster, inn med det lille barnet på armen. Don Domingos galskap styrte fremdeles hans kropp. Han rev gutten ut av hendene hennes og kastet ham i veggen av voldsom kraft, i den visshet om at dette måtte være den syndige prestens avkom.
I denne makabre scenen, med tre døde kropper i samme rom og blodet fortsatt flytende, vendte don Domingos forstand langsomt tilbake. Av søsteren fikk han så rede på omstendighetene som lå til grunn for det geistlige besøket.
Der det før var vrede og forbannelse, fantes nå bare fortvilelse og desperasjon. I panikk og av redsel for å møte konsekvensene av det han har gjort stormet don Domingo ut av huset og avgårde. Da han var kommet ut av byen, stanset han og gikk av hesten. Han pustet dypt inn for å få kontroll over sine tanker og sitt sinn. Da så han dem, en kvinne med et noen måneder gammelt barn på armen. Den lille satte øynene på den likbleke don Domingo og sa «For det uskyldige blod som har flytt denne dagen skal det regne ild og aske over byen». Så sa moren med rolig stemme «Men jeg vil stille meg i veien og ilden skal opphøre».
Så hørte ingen noe mer fra don Domingo. Det ble sagt at han befant seg i Amazonasjungelen i det østlige Ecuador et sted.
Så, i 1660, vi kan gjengi årstallet på grunn av de øvrige hendinger som fant sted samme år, kom det en underlig fremmed til Quito. Han så ut som en blanding av en pilgrim og en tigger. Han sto på alle fire med en bjelle i tennene. Med jevne mellomrom ropte han ut; «en almisse til en elendig kriminell!»
Da nattemørket senket seg vandret han imidlertid opp i høyden, der huset til la Chilena lå. Ingen bodde der. Ingen ville det etter de bestialske drapene som hadde blitt begått. Skjult av natten tok don Domingo Lastarria y Bastarrachi (for selvfølgelig var det ham) seg inn i huset. Minnene overveldet ham og spøkelsenes profeti lød nok en gang i hans ører. «Ild og svovel skal regne over byen».
Så braket det løs. Som en voldsom eksplosjon. Det var som selve jorden hadde fått et epileptisk anfall. Don Domingo prøvde å komme seg ut. Men det var for sent. Huset raste ned over ham og han var fortapt.
Da det lysnet av dag etter vulkanen Pichinhcas utbrudd var La Chilenas hus pulverisert. Men det hadde stått som en buffer for husene som lå lenger nede og på mirakuløst vis ble spart.
I 1660 hadde vulkanen Pichcincha sitt foreløpig siste utbrudd. Noen dedikerte katolikker reíste senere en steinstatue av Jesu mor med barnet i armen ved foten av fjellet.
Denne fortellingen er hentet fra boka «Quito: Tradiciones, Leyendas y memoria» , Redaktør Edgar Freire Rubio. Libresa forlag, Quito.