Det å flytte til et annet land helt annerledes enn ditt eget, kan være en forunderlig opplevelse. Til å begynne med suger du inn alle inntrykk. Uvegerlig sammenlikner du alt med hvordan det var på det stedet du kom fra.
Men det tar ikke lang tid før alt er normalt. Du går med like sikre skritt rundt i dine nye omgivelser som du gjorde i din barndoms by og på den arbeidsplassen du jobbet i 20 år.
Quito er nå min verden. Jeg har bodd her i to og et halvt år. Her har jeg mitt arbeid og min familie. Jeg handler det jeg trenger hos lokale forhandlere uten lenger å tenke over de høflighetsfraser vi utveksler og som var så unaturlige i Norge.
Så hvis jeg nå skulle formidle omgivelser og begivenheter som kan synes eksotiske for nordmannen, må jeg virkelig tenke meg om.
Som når jeg handler handler hos indianeren på hjørnet. Mennesker av indiansk herkomst har grunnlagt en rekke nærbutikker i Quito. Det er små familiebedrifter. Ettersom de kommer fra landsbygda har de ofte tilgang på rimelige leveranser av frukt og grønnsaker, Inntil videre er de heller ikke merverdiavgiftspliktige og kan således opprettholde konkurransedyktige priser overfor de store supermarkedene. På folkemunne går disse butikkene under navnet «Maria’s» ettersom innehaversken påfallende ofte heter Maria.
Det går i mye i frukt og grønnsaker hos indianeren på hjørnet. Men fra fredag ettermiddag går det helst i øl. Mannen foran meg kjøper ei helflaske. Den tømmer han på stedet, setter fra seg tomflaska og går. Det er nemlig slik at indianeren må levere panteflaskene ved neste leveranse fra bryggeriet. Når jeg handler for eget bruk har jeg alltid med meg det samme antall tomflasker som jeg kjøper nye. Hvis det er flere som har lyst på øl, åpner indianeren ei dør inn til bakgården sin. Der har han en lagd et provisorisk telt av seilduk og plassert noen plaststoler. Vips har han sin egen illeggale bar hvor noen av byens unggutter kan sitte og varme opp før helgas bravader.
Hele familien jobber i butikken. Hvis far er ute et øyeblikk, er det hans 6 år gamle sønn som ekspederer meg. Han imponerer ved å kunne prisene på alt. Men det kan jo hende han bare improviserer…
Et annet trekk når du handler hos merverdiavgiftspliktige småhandlere, er det dobbelte regnskapssystemet. Du må nemlig si fra hvis du vil ha faktura. Faktura er en kvittering inneholdende ditt navn, personnummer og adresse. Denne er den eneste som er gyldig overfor myndighetene. Ettersom dette innebærer at innehaveren må oppgi dette beløpet og trekke 12 % merverdiagvift av det, får du oftest bare vanlig kvittering, en recibo. Dette er bevis godt nok på at du har handlet varen i denne butikken, men du kan ikke trekke det fra i ditt eget regnskap. Ettersom svært mange ecuadorianere har en business på si, er det mange som ønsker faktura. Men altså derfor spørsmålet som kommer så ofte når du shopper: Ønsker du faktura? For turisten er vel ikke det så viktig. Særlig ikke ettersom det vil ta tid å notere alle data fakturaen skal ha, navn, passnummer, adresse osv.
Hva mer er det fortelle om dagliglivet i Quito? Følg med på neste innlegg hvor jeg skal berette hvordan jeg krysser gata.
Viva Ecuador deltar i Supersavers konkurranse om beste blogg om å bo og leve i utlandet. For å stemme på denne siden kan du trykke på ikonet under.
