Guayaquil er pyntet til fest. Guayaquileñerne er klare til å ta den helt ut. Men ikke i dag. Myndighetene har i sin klokskap flyttet festen og fridagen fra onsdag til fredag. Et enkelt og genialt grep som er ukjent for de tilbakeliggende demokratiene nord i Europa.
Men for de av guayaquilenerne som vet hva de feirer, det er ikke alle som er så nøye på det bare det er fest, er det altså årsdagen for at den siste kongetro spanjolen ble sparket ut av byen. Det skjeddde for 193 år siden.
Nå betydde ikke befrielsen fra kolonimakten så mye for folk flest. De som sto i spissen for den var jo nærmest spanjoler selv. Og da de overtok var de ikke det grann bedre overfor indianere og mestiser enn det de gamle spanjolene var. Som ordtaket sier; reven er likeglad med hvem som flår ham. Likefullt har frigjøringen fått en sterk symbolbetydning for opprettelsen av egne nasjonalstater over hele Latinamerika. Og det er jo tross alt en fridag!
Det var slik at hverken Latinamerika eller Ecuador ble befridd i et stykke. Det startet langsomt allerede under napoleonskrigene i Europa. Den store befrieren Simon Bolívar begynte gradvis å jage spanjolene ut av Venezuela og Colombia. San Martin gjorde det samme i Argentina og Chile. Ecuador lå midt i mellom.
Så hva var det som skjedde dette herrens år 1820 i det fjerntliggende og dampende hete Guayaquil?
Jo, det var veteranen Leon Febres Cordero som sammen med noen følgesvenner var på vei fra kampene i sør og skulle forenes med Bolívar i Venezuela. I slutten av september 1810 passerte de Guayaquil. Her så den lokale stormannen Jose Antepara sitt snitt. Misnøyen med det spanske styret var stort, især blant kjøpmennene på grunn av de mange restriksjonene de hadde lagt på handelen.
I ly av den store festen til ære for ungpiken Isabelita Morlas, datter av byens skattemester, samlet Antepara et tyvetalls konspiratører. De fortsatte å møtes de kommende dagene. De kartla de spanske stillingene. I byen som da huset 22 tusen sjeler, befant det seg 1500 kongelige soldater. De var i besittelse av sju store kanoner. Men ryktene om konspirasjonen hadde begynt å svirre i byen, og det var usikkert om disse hadde nådd den spanske kommandantens ører. Da konspiratørene skulle velge en militær leder bød det på problemer. Den første som ble spurt, mente han var for gammel. Den andre var mer en ordets mann. Den tredje hadde problemer med leveren så han kunne ikke sitte på en hest. Men takket være Febres Corderos entusiasme og Anteparas standhaftighet ble til slutt planene ført ut i livet.
På morgenen den 9. oktober var den spanske artillerisjefen invitert hjem til en av patriotene for et slag kort. Her ble han overmannet og fratatt nøklene. Deretter ble de spanske kvarterene stormet, offiserene fengslet, og så kunne folket løpe ut i gatene og skape presendens for en skikkelig fest denne dagen.
Snart fulgte også frigjøringen av Cuenca, Quito og resten av landet. Så kunne Bolívar og San Martin ha sitt berømte møte i Guayaquil.