Det var ikke gitt at den unge mannen med de tykke brillene skulle bli Ecuadors president etter at de militære lederne i 1979 arrangerte et fritt valg for første gang på mange år . Det var svigerfar, Assad Bucaram, populært kalt «Don Buca», som var nærmest til å overta.
Men Assad Bucaram, borgermester i Guayaquil og en mann som bar alle caudilloens særtrekk, var født i Libanon. Med den formalitet forbød de militære hans kandidatur. I stedet lanserte partiet svigersønnen Jaime Roldos, gift med Don Bucas niese Marta. Med en typisk 70-talls frisyre og en velsmurt tunge feide 38-åringen konkurrentene av banen.
1979 er senere betegnet som en milepæl i Ecuadors historie. Det var da de «vendte tilbake til demokratiet» etter 7 års militærstyre. Til tross for en vaklende konstitusjon og et par presidenter som har flyktet scenen midt i perioden, har de tross alt klart å holde seg på den smale sti siden da.
Og på denne tiden var Ecuador et latinamerikansk unntaktstilfelle i så måte. Den typiske styreform ellers på kontinentet var militærdiktatur, helst USA – vennlige sådanne. Særdeles brutale var regimene i Chile, Argentina og Paraguay.
Når Roldos først fikk satt seg ved roret, iverksatte han en typisk sosialdemokratisk agenda. Sosiale tiltak, styrking av undervisningssektoren og alfabetisering er stikkord i så måte. Internasjonalt profilerte han seg som en forkjemper for menneskerettigheter og demokratisering av Latinamerika. Han ble godt mottatt av president Jimmy Carter i Det Hvite hus i Washington.
Så forandret ting seg. Hans politiske forbilde Don Buca synes Roldos ble for «egenrådig». Under valgkampen ble det tross alt ropt «Roldos som president, Bucaram til makten«. Nå allierte han seg med de konservative i kongressen for å trenere presidentens politikk. Også i Washington ble det forandringer. Ronald Reagan flyttet inn i Det Hvite Hus. Mens Carter var opptatt av menneskerettigheter internasjonalt, var det viktigste for Reagan at de forskjellige regimene la vekt på å opprettholde «et vennskapelig forhold til USA». Hva som nå lå i det. På denne tiden hadde Roldos knyttet bånd til Sandinistene i Nicaragua.
Så skjer det fatale i 1981. På selveste 24. mai, årsdagen for slaget ved Pichincha da spanjolene endelig ble drevet ut, styrter presidentens fly over provinsen Loja da de er på vei fra et arrangement til et annet. Alle omkommer. Foruten Roldos var hans kone Marta og landets forsvarsminister ombord.
Forsvaret konkluderer raskt med at det var en ulykke. Piloten var antakelig overarbeidet og gjorde en katastrofal feil. Så begynner andre tanker å melde seg. En sveitsisk analyse av flyets ferdskriver konkluderer med at motorene var avslått før flyulykken inntraff. Dette ble aldri fulgt opp. Noen få måneder etter omkommer Panamas leder Omar Torrijos under svært liknende omstendigheter. Torrijos var en plageånd for Reaganadministrasjonen.
Slik er dette et av de uavklarte mysterier i Ecuadors historie. Amerikaneren John Perkins har skrevet ei bok med tittelen «Confessions of an Economic Hit Man» (2004) hvor han hevder at det var et attentat. I den samme retning peker en ny ecuadoriansk dokumentarfilm «La Muerte de Jaime Roldos». Den store kinokjeden i Ecuador, «Supercines» har imidlertid avvist å vise den i sine saler. Det har fått mange til å si at det fortsatt ikke er akseptabelt å snakke om Jaime Roldos’ død i Ecuador. Det påpekes også at de private eierne av Supercines nærer bånd til Febres Cordero- familien. Leon Febres-Cordereo, senere president, var en av Roldos mest markante politiske motstandere.
Kilder:
La muerte de Jaime Roldos, dokumentarfilm av Manolo Sarmiento og Lisandra Rivera (2013)
Historia del Ecuador, Lexus Editores S.A. (2009)