Tiden var inne for sesongens siste besøk på playa-en. Selv om man befinner seg ved ekvator, er det på grunn av værforhold bare fire måneder som egner seg for strandliv. Nok en gang blir det fly fra Quito til Manta.
Og når man er i Manta skal man spise fisk, mye fisk. Det er for lite av denne føden i høylandet.
Og fisk er jo så utrolig sunt. Da kan jeg med god samvittghet skylle ned noe usunt som tilbehør. For mye usunt bryter som kjent ned kroppen. Men hvis det derimot blir for stor overvekt av sunne ting, blir man et slettere menneske. Det har jeg sett mange eksempler på.
Av denne prinsippfaste grunn ble altså samtlige 6 måltider denne helgen hentet fra det våte element.
Torsdag kveld ble innledet med et besøk på restauranten La Paella i den støyende bar-og diskotekgaten. Hit kommer nok folk ganske sent for å spise, så vi var nesten de eneste. Ukas første fisk til å finne veien til min mave var en stekt corvina. Den fikk selskap med en porsjon ris og patacones (stekte bananer) og var badet i krabbesaus. Saus er ellers ikke mye brukt i Ecuador. Kun manteñerne har i noen grad eksperimentert med sådanne smakstilsetninger. (Hvordan lager man forøvrig krabbesaus? Er det kokken som tar den stakkars krabben i sin kraftige neve og skviser livssaften ut av den? Antakelig er det nok slik det foregår). Da dette velsmakende måltidet var til ende spurte jeg servitøren om en kopp kaffe. Skikken med kaffe etter middag er ikke innført i Ecuador, så han beklaget at de kun hadde espresso. At de hadde espresso var jo en positiv overraskelse så jeg takket ja til det. Etter å ha ventet lenger enn langt kom servitøren meden kopp varmt vann. Deretter ble det tilbragt en boks med pulverkaffe, koffeinfri sådan. Men det var ikke min oppgave denne å ødelegge kvelden for ham og meg med en engasjert belæring om kaffe. Den ville neppe forandret noe som helst.
Sopa Marinero
Dag to ble lunsjen inntatt ved en av restaurantene langs strandpromenaden. Her hadde også noen fastboende gringoer tatt plass. Og det tydet jo på at maten ikke kunne være så ille. Valget falt på en sopa marinero. Mye rart fra havet ble puttet oppi gryta og som oftest med et tilfredsstillende resultat. Så også her. At tilberedelsen tok tid, var positivt. Mange lunsjstder foretar en rask oppvarming av noe de har liggende klart. Mens man venter kan man prute med forbigående selgere. De har diverse kunstgjenstander, kopier av arkeologiske gjenstander fra Mantakulturen, hatter og bøker. Nei, de er ikke pågående i det hele tatt.
Middagen blir også inntatt langs sjøen. Det er få mennesker ved strandkanten etter mørkets frambrudd. Stedets fiskgryte fristet overmåte. Det glohete innholdet fant velvillig veien til en på forhånd godt oppvarmet kropp etter dagens strabaser på playa-en.
Dag tre fikk vi skyss ut av byen. På veien ble det stoppet for en lunsj noe utenfor allfarvei. Ikke så mange badegjester finner veien til El jefe. Det er et enkelt etablissement og det er mest lokale som sitter her. Men det gledet meg at de hadde encebollada på menyen. Denne suppelapskausen med tunfisk, poteter og løk finner man av en eller annen grunn ikke så mange plasser utenfor Guayaquil. Hvilket ofte har forundret meg. Den serveres med en pose bananchips og en iskald øl. Det er digg.
Fisk, patacones og salat
En halvtimes kjøretur fra Manta sentrum fant vi idyllisk og fredfull sandstrand. Ingen parasollutleie, ingen selgere av turistnips, kun noen båter som lå opplag og en litt provisorisk bambushytte med tilbud om servering. Etter at behovet for saltvann hadde nådd metningspunktet beveget vi oss opp til bambushytta. Stedets formodentlige eier, kokk og servitør lå henslengt i hengekøya. Han reiste seg dovent og hentet en meny. Middagen blir dog en begivenhet med helstekt fisk som blr fortært i takt med den kortvarige solnedgangen her ved jordens midte. Hva slags fisk det var jeg spiste har jeg ingen aning om. Kanskje noen identifisere den ut fra bildet?
Siste måltidet blir ei stekt flyndre, også fortært ved strandpromenaden, i påvente av avreise. Med standard tilbehør; patacones og ris, ble det en verdig avslutning på helgen.
Hvis noen undrer om ikke Manta har andre av havets skapninger på menyen, som reker, skjell og blekksprut, så har de altså det selv om disse ikke befinner seg blant mine favoritter. Fiske av krabbe og hummer er imidlertid sesongregulert og serveres gjerne tidligere på året.