Da spanjolene ankom den søramerikanske stillehavskysten med sine conquistadorer og sine prester, måtte de først og fremst forholde seg til Inkafolket. Og historien om inkaene og deres gull er kjent for de fleste, således også deres endelikt i møtet med den europeiske «sivilisasjonen».
Men inkakulturen var kun en av mange i Søramerika. Arkeologene har avdekket ulike sivilasjoner årtusener tilbake i tid.
En av disse var Valdiviakulturen som hadde sitt utspring ved halvøya Santa Elena langs Ecuadors sørlige kyst. Den storhetstid er bestemt til 3500-2000 før vår tidsregning. Dessverre er det ikke nedskrevet noen krøniker om mektige konger, store slag eller grusomme guder. Men det vi vet er at valdiviafolket var de første på det amerikanske kontinent som på samme tid dyrket mais, kunne utvirke tekstiler, laget keramikk og hadde egne seremoniplasser. Det var kanskje andre folk på denne tiden som kunne mye av dette, men altså ikke alt på en gang.
Valdivierene bygget store hus som ble bebodd av storfamilier. De ble konstruert med stolper som de tettet med leire. Taket var dekket med strå. Samfunnet var matriarkalsk i den forstand at mannen ofte flyttet inn til hustruens familie.
Økonomien var basert på jorbruk. Ut fra studiene av beinrester, særlig tenner, er det fastslått at bønner var det viktigste produktet. Men de dyrket også gresskar og mais. De plantet bomullsplanter og de laget klær. For de som bodde nærmest kysten var selvfølgelig fiske vesentlig.
Men av de sporene de har satt etter seg er det keramikkunsten som gleder arkeologene og museene mest. Først og fremst er det en rekke små kvinnelige figurer som går under navnet «Venus fra Valdivia». De eldste funnene er hugget ut av stein, men ettehvert ble de avløst av keramikkfigurer som synes framstilt nærmest i industrielt omfang. Og det til stor glede for landets museer ettersom de fleste kan framvise et lite utvalg «venuser». Det antas at de også hadde et praktisk bruk, som i fruktbarhetsseremonier og kanskje også i medisinske ritualer.
Noe som har slått mange er likheten mellom disse figurene og tilsvarende som man har funnet ved utgravninger i det nordlige japan. Dette har inspirert heyerdahlske sjeler til å utarbeide teorier om transpacifisk migrajon over verdenshavet flere tusen år før Kristoffer Columbus. Dette blir kjedelig nok tilbakevist i de fleste lærde miljøer. De naturlige strømningene i Stillehavet ville i så tilfelle ført de japanske sjøfarerne mye lenger nord på det amerikanske kontinentet, nærmere Californiakysten. Og der har man ikke funnet noe som helst. I stedet mener de at keramikkunsten er så grunnleggende at den kan godt ha blitt utviklet samtidig i ulike deler av verden og at likheten er tilfeldig.
Til tross for en for sin tid avansert kultur og utviklingsnivå, var ikke Valdivierne noe erobringsfolk som inkaene. Man antar det var forskjellige bosettinger langs kysten som drev en viss interaksjon og handel i fredelige former. Man kan heller ikke se sporene av noe strengt hierkarkisk samfunnssystem med store sosiale forskjeller.
Spor og etterlattenskaper etter valdivierne kan sees på ulike antropologiske museer rundt i Ecuador.
Bildet er fra en modell utstilt i Museo del Banco Central i Quito
Kilde: «Histoia del Ecuador», Lexus Editores S.A, Edicion 2010