Søndager er et miljøvennlig mirakel her i Qutio. Den tette eksosen og de aggressive bilistene er som blåst bort. Avenida Rio Amazonas stenges for biltrafikk, Løpende, gående og syklende med hunder og barnevogner breier seg utover midtrabbaten.
Rundt Carolinaparken dukker sykkelutleierne opp. Denne søndagen har jeg bestemt meg for å sykle istedet for den samme traurige løpeturen rundt parken. Jeg skal utvide min fysiske og åndelige horisont og oppdage nye sider ved Quito. Det nye kameraet pakkes ned i sekken. Dessverre er ikke været like strålende som det har vært den siste tiden. Quito i solskinn gjør alle til mesterfotografer, særlig hvis de husker på å få med fjellene i bakgrunnen.
Kl. 07.40 registerer jeg mitt utenlandsklydende navn hos sykkelutleieren. Han foretrekker at jeg skriver det selv i boka. Prisen er 3 dollar for en time og jeg må legge igjen passet. Sykkelen er moderne, med justrerte bremser og luft i dekkene .De første ustøe metrene tilbakelegges før jeg husker hvordan det var å sykle.
Fra Carolinaparken kan man sykle innover mot det historiske sentrum, eller ut av byen. Ettersom jeg kjenner den første retningen veldig godt velger jeg den andre.
Etter å ha tatt en runde inne i parken, tar jeg en avstikker til paradegaten Naciones Unidas hvor det som regel skjer noe. Nye skulpturer er plassert ut. De er uten veiledning og til fri tolkning for passerende beundrere. Det er klassiske motiver som nakne menn i brytekamp, gamle inidanere som røker pipe og mer moderne greier. Beruset av disse kunstneriske uttrykk tråkker jeg videre.
Langs veien står kvinner som har skaffet seg en næringsvei ved å selge ferskpresset juice til morgenfriske trimmere. Med jevne mellomrom finner vi også servicestasjoner for syklene. Ved hvert trafikkryss jobber trafikkbetjenter med å regulere kryssende trafikk. Om de ikke hadde vært der, ville Qutos bilister neppe respektert de svake trafikantenes fortrinnsrett.
Det neste merkepunktet er tyrefekterarenaen. Den ble oppført i 1960 med den arkitektoniske glamour som skal medfølge disse pompøse opptredene. Tyrefekting er kontroversielt også i Ecuador. Derfor er det lagt store begrensninger for utøvelsen. Under Quitodagene i november kostet de rimeligste billettene tundt 100 dollar. Da kan en jo spørre hvor folkelig denne fornøyelsen er i et land som Ecuador.
Så passerer jeg flyplassen «Mariscal Sucre«. I løpet av høsten skal den erstattes av en ny som er lagt et godt stykke utenfor byen. Her planlegges det en storslagen park og idrettsanlegg.
Nå bærer det ut av byen og det begynner å merkes i bena. Men jeg drives videre ønsket om å nå sluttpunktet for sykkelveien. Jeg forestiller meg gang på gang at det må være bak neste bakketopp eller sving, men det er lenger enn jeg trodde. Omsider er enden nådd. Jeg kan ta en liten pause med et krus ferskpresset i hånden før jeg returnerer. Sykkelen tilbakeleveres noe mer enn to timer etter utlevering og seks dollar skifter eier.
For den tilreisende er det på grunn av høyden kanskje ikke så lurt å kaste seg på sykkelen umiddelbart etter at han har ankommet, men om man skal være en uke eller mer er det en utmerket måte å lære byen å kjenne på.