Quito skal pusses opp. Denne gangen er det gaten som bærer navnet til Ecuadors største by, Calle Guayaquil, som skal få sin ansiktsløfting. Gaten er en av de sentrale inngangsportene til det historiske Quito, det som av UNESCO er erklært som verdensarv. Strekningen som skal renoveres og gjøres menneskevennlig begynner ved Plaza San Blaz, passerer Plaza del Teatro hvor vi har vi lille virksomhet og ender Ved Plaza Grande, midt i turistgryta, ved katedralen, presidentpalasset og der resten av Ecuadors ansikt mot verden befinner seg.
Det er derfor vi var innkalt denne onsdagen. Smykkehandlerne hadde fordelt seg rundt bordet i et av kommuneadministrasjonenes møtelokaler. Mest menn, men noen kvinner. Ingen oste av vellevnet som kanskje deres profesjon skulle tilsi. Ingen dresser eller slips var til stede, kun syntetiske skinnjakker, ei enslig cordfløyeljakke og visstnok ei allværsjakke. Hendene var plasset i jakkeommene og formet slik en ekstra mag. Kanskje er de redde for at kommunens inspektører skal f inntrykk at forretningene går bedre enn det som kommer fram av papirene de leverer inn. Uansett er de bekymret for hva de forestående arbeidene vil bety for omsetningen.
Kommunearktitekten begynner sin gjennomgang. Det vises bilder av gatas elendige forfatning. Rørsystemer og nettverk er i ferd med å gå i oppløsning. Behovet for fornyelse kan ikke utsettes lenger. Så kommer glansbildene. Manipulerte foto viser glade mennesker i en trafikkfri gate. Kun trolleybussen og utrykningskjøretøy skal få passere. Byen har gjort sin hjemmelekse. De har vært på befaring andre steder i verden hvor de har innført bilfritt sentrum. Før- og etter bilder fra byer i Spania, Colombia og Brasil dokumenterer prosjektets berettigelse. Så kommer en redegjørelse for hvordan dette er tenkt gjennomført skritt for skritt de neste seks månedene. Kommunens nærlingslivkontor vil tilby rådgivning, annen bistand og arrangere temamarkeder den tiden arbeidet pågår.
Så slippes spørsmålene løs. Cordfløyeljakka er først ute. Han demonstrerer sine talegaver supplert med drevne håndbevegelser. Han er opptatt av mangelen på parkeringsplasser og på sikkerhetstiltak. Ei sliten skinnjakke bemerket at han har utgifter på lån og leie og tviler på at han vil kunne klare dette nå når kommunen river opp gata. Flere kommer inn og bebreider myndighetene at de ikke har blitt informert om planene på et tidligere tidspunkt slik at de kunne innrettet seg bedre. Allværsjakka er mest opptatt av å helle i seg kommunens kaffe og fortære wienerbrødene. Han skal ha med seg mest mulig og tar utbyttet der det er å finne. Kommunens representanter krymper seg under beskytningen, men kan ikke tilby mer enn det som er sagt eller endre på det som allerede er besluttet. Løpet er lagt.
Quito må i konkurranse med andre metropoler i større grad legge til rette for turistene. Det som er latinamerikas eldste og kanskje vakreste kolonibebyggelse kommer ofte i bakleksa sammenliknet med mer effektive turistmaskinerier. Tilgjengeligheten må bedres, sikkerheten oppjusterers og de nærmeste omgivelsene forskjønnes. Og det vil nok gå på bekostning av en del av de som i dag tjener sitt daglige brød her. Fra innehvarere av mindre lokaler til ambulerende selgere og gatepikene som har sine faste hjørner mellom Guayaquil og Manabi. Slik er fremskrittets ubønnhørlige gang.
Slik skal den se ut